Camilla Kildal - Kenya

9. januar i år satte jeg meg på flyet til Nairobi i Kenya. Til vanlig skulle jeg møtt til forelesning i pedagogikk ved UiB. Jeg valgte denne våren å sette studiene i andre rekke, da jeg reiste med AIESEC for å jobbe frivillig på et barnehjem. Jeg bestemte meg for at det er noen ting man bare må hoppe i, og at dette var en unik mulighet til å gjøre noe jeg lenge hadde drømt om. Forskjellen mellom å reise gjennom AIESEC kontra andre organisasjoner, er at deres hovedmål er deg og din utvikling. Det er ikke i utgangspunktet en bistandsorganisasjon, men en mulighet til å gi deg personlig erfaring, et lærerikt utenlandsopphold og et møte med andre kulturer og mennesker. Jeg fikk utdelt en såkalt ”buddy” fra AIESEC UiB som hjalp meg med alt det praktiske med tanke på å reise. Dette skjedde på veldig kort tid, så jeg rakk vel egentlig aldri å skjønne helt hva jeg skulle.

Å ankomme Kenya var en spesiell følelse, og luktene var det første som bekreftet at vi virkelig var fremme. Vi var tre norske jenter som fløy sammen, forholdsvis ukjente for hverandre (det skulle vise seg å endres fort). Sitert med dialekt etter en av mine reisekamerater; ”no e vi her”, dette ble fort en vanlig setning som bekreftet entusiasmen over reisen: I det øyeblikket vi gikk ut av ankomsthallen, med kryssede fingre for at AIESEC Kenya skulle møte oss, var jeg sjeleglad for å ikke være helt alene. Det er også noe jeg vil anbefale andre, fordi du faktisk aldri kan vite hva du møter. Eller om noen møter deg i det hele tatt. Men heldigvis stod våre ”buddies” og ventet på oss, helt i ekstase over at vi også møtte opp!

Jeg skulle jobbe 6 uker på et barnehjem i slummen Soweto utenfor Nairobi. Her kan det også nevnes at AIESEC har ekstremt mange, og varierte tilbud over hele verden. Selv om noen prosjekter promoteres spesielt til forskjellige tider, betyr ikke det at du ikke kan velge akkurat hva du vil. Altså valgte jeg et barnehjem for barn fra 1 dag til 3 år. Barnehjemmet, Imani Childrens Home, ligger i utkanten av slummen og holder en god standard i forhold til hva jeg forventet. De hadde nok av mat og vann til alle barna, og hadde kapasitet til rundt 100 småbarn. Jeg ble plassert i gruppe to, der jeg jobbet med barn fra 6 mnd til 1 år. Dagene gikk i rutiner; bleieskift, mating, bleieskift, vann, bæring, mat og bleieskift. Det er ganske mange inntrykk man skal ta innover seg i en sånn situasjon, og jeg tror ikke helt jeg klarte det der og da. Livene våre er så totalt forskjellige, men på en eller annen måte setter man seg inn i deres livsstil, og gjør ting på deres måte. Det var kanskje den beste erfaringen jeg fikk, at jeg tok del i deres hverdag. Barna var nydelige, og det var vanskelig å finne balansen mellom å gi dem den kjærligheten de trenger, og samtidig huske på at man skal forlate dem igjen. De kenyanske ansatte la liten vekt på kos og kontakt med barna, og det gjorde det kanskje enda vanskeligere. Men å kunne ta del i disse barnas liv, gi av meg selv det de ikke lenger får av noen, og å kunne se at humøret og tilstedeværelsen deres bedret seg, ga meg ekstremt mye.

Det var etter hvert mange inntrykk som skulle sette seg, og jeg møtte flere små og større utfrodringer. ”African time” er for eksempel ikke undervurdert, og eksisterer mer enn du aner. Det er også vanskelig å se så mange fattige og foreldreløse barn, men på den annen side fint å se hvor glade, smilende og interesserte de er. Maten kan kanskje være en utfordring for noen, det gikk stort sett i ris, bønner og grønnsaker, men etter min smak fungerte det helt fint. Kjøtt er for dyrt, men det var egentlig like greit etter at vi hadde kjørt forbi den samme kua i slakterens vindu hver dag i 6 uker. Og så er det viktig å ikke forvente noe, fordi du aldri vet hva som kommer.

I tillegg til jobb fikk vi mulighet til å reise og se andre deler av landet, noe som satte turen i perspektiv. Vi gikk fra jobben med foreldreløse småbarn, til hotell, sol og strandliv. Likevel er det fantastisk å få oppleve så mange sider av et land. For å gi noen stikkord om minnene fra Kenya ramser jeg opp; dans, sang, rap, akrobater, barn, medmenneskelighet, glede, matatuer med dunkende musikk, boder med salg av verdens beste mangoer, kvinner som roper ”sister, sister”, barn som roper ”how are you?”, og alle som roper ”mzungu” (=hviting). Hvis du vurderer å gjøre noe som dette, så vil jeg absolutt anbefale deg å ta sjansen. Hopp i det, for du kommer ikke til å angre. AIESEC kan tilby deg erfaring, personlig utvikling og en opplevelse for livet. Det har jeg fått.