Karoline Aadland - Nairobi, Kenya

De viktigste ukene i mitt liv

Så lenge jeg kan huske har jeg villet dra til Afrika, og da Aiesec begynte promoteringen av
sine Summer Internships forrige semester var jeg ikke et sekund i tvil. Jeg satt meg ned
med en bok over alle verdens land og lot magefølelsen ta avgjørelsen for meg; Kenya ble
oppsummert i noen magiske bilder og to ord: ”Hakuna matata” – ”No worries”

Jeg leste meg gjennom rundt 80 tilgjengelige internships i Kenya og landet på et
nyoppstartet prosjekt hvor jeg kunne være 50% lærer og 50% financial teamster på en
barneskole kalt Childrock Initiative i Nairobis nest største slum, Mukuru. I tiden som
fulgte gikk eksamener, skypeintervju, flybilletter, reiseforsikring og vaksiner i orden, og
etter storinnkjøp av gaver og myggbeskyttelse, et google-søk av Nairobi og en minnerik
flytur var jeg plutselig i Kenya.

Velkomstkomiteen bestående av tre smørblide Aiesecere og en taxisjåfør som skulle bli
min faste redningsmann, tok vel i mot meg og kjørte meg til mitt nye hjem. Det var sen
kveld og familien virket ikke å ha fått beskjed om at jeg skulle komme, men jeg skjønte
fort at det ikke var noen grunn til å føle seg utilpass, der jeg ble ønsket velkommen med
midnattsmiddag, løfter om evig vennskap og tilbud om å være med ”på hytten” neste dag.

Rommet mitt var mørkt og uten elektrisitet. Fullt påkledd og innrullet i myggmiddel og
myggnett la jeg meg til å sove i sengen og forsøkte å ignorere kravlingen til noe jeg ikke
ante hva var. Det skulle vise seg at jeg hadde en del ubehagelige netter foran meg sammen
med noen hundre kakerlakker, men etter hvert lærte jeg meg både å ta knekken på dem
og å ignorere dem. Til slutt ga jeg dem til og med navn for at de skulle virke litt koseligere.

Første dag i slummen gjorde inntrykk. Å være senter for all oppmerksomhet og samtidig
forsøke å ta inn over seg omgivelsene var sterkt. Både barn og voksne kom bort og tok
på meg og stirret fascinert på huden min. Overalt ble jeg møtt med store øyne, store smil
og ”Mzungu, how are you?” (Mzungu = hvit person). Møtet med skolen var ubeskrivelig.
Jeg ble tatt i mot som en superstjerne med sang og dans og presentert for alle klassene.
Da direktøren på slutten av dagen spurte barna: ”Who wants Karoline to teach their
class?” skjøt samtlige hender i været. ”Who wants to invite her for a sleep over?” Samme
respons. Varmen og gjestfriheten som møtte meg overskygget det meste av inntrykkene
som var vanskelige å fordøye. Jeg fikk velge hvilke klasser og fag jeg ville undervise
i, og valgte engelsk i 7. og 8. klasse. Deretter fikk jeg en engelskbok i hånden og frie
tøyler til å legge opp undervisningen. Å undervise skulle vise seg å bli noe av det beste
med hele oppholdet. Den iveren, gleden og takknemmeligheten barna viste i og utenfor
klasserommet har satt dype spor i meg, og har vært bakgrunn for mye smil og tårer.

Til sammen var vi 6 interns på skolen; fra Tyskland, Sveits, Pakistan, Tsjekkia, Kina og
Norge. Rammene rundt prosjektet var opp til oss, og vi satt oss ned med ledelsen på
skolen og forsøkte å kartlegge skolens grunnleggende behov. Fokuset ble lagt på to ting:
bærekraftig utvikling for matprogrammet og utvidelse av skolen. I begynnelsen kjøpte
vi inn mat selv, da alt skolen hadde å tilby barna var ris uten tilbehør. Etter hvert fikk vi
utarbeidet en ønsket ukentlig meny sammen med en matleverandør som leverte til andre
barneskoler, og satt i gang med å kontakte potensielle bidragsytere og sponsorer både
lokalt og internasjonalt.

Den største utfordringen med arbeidet var tiden som gikk for fort og prosesser som
gikk frustrerende sakte. Kombinert med dårlig internettilgang medførte ”African time”
at fremgangen i prosjektet aldri gikk så fort som vi håpet på, og vi sitter alle igjen med
følelsen av å ville gjøre så mye mer. Et ukelangt sykeopphold, et ran som medførte 3 dager
frem og tilbake til forskjellige politistasjoner og noen fantastiske helgeturer til kysten og
på safari gjorde også sitt for at 7 uker i Kenya var over på et blunk.

Jeg sitter igjen med så mange inntrykk og følelser at det er vanskelig å gi et godt innblikk
med et kort blogginnlegg. Å ta farvel med barna og alle jeg ble kjent med i slummen,
vertsfamilien min og kjæresten jeg fikk i løpet av oppholdet er noe av det vanskeligste jeg
har gjort. Det har ikke gått en dag siden jeg kom hjem for snart 3 måneder siden uten at
barna, lærerstaben, skolen og vertsfamilien har vært i tankene mine. Jeg har fått mange
vennskap for livet, og er gjennom kjæresten min i kontakt med skoleledelsen hver dag.
Planleggingen av en ny sommer i Nairobi er i gang, og billettene for besøk i påsken er
bestilt og ligger langt der fremme som et beroligende lyspunkt. Jeg kan ikke se for meg en
viktigere erfaring enn den dette oppholdet har gitt meg. Min eneste oppfordring til alle
dere som lurer: Bruk muligheten du har til å skape ekte glede både for deg selv og alle du
møter gjennom fantastiske erfaringer og opplevelser og dra som intern med Aiesec <3

http://karoinkenya.wordpress.com/ Min begynnelse på blogg under oppholdet

Mari Arnestad and Ida Kristin Johansen - Tianjin, China

During a class at our school this spring, we were informed about the AIESEC internships in China. The idea of a summer in China was too tempting, and we decided to take the chance, to apply a volunteer internship in China.

27^th of June was the day it all started. By coincidence we ended up flying first class to Beijing, having a pretty good start to a pretty good summer. We spent one week in Beijing, sightseeing like never before. After continuous walking from one attraction to another for seven straight days we did not manage to see all we had planned. However we did manage to see the places and things that were most important to us, and we were prepared to enter the non-tourist existence when heading towards Tianjin, where our internship would find place.

We went by train to Wuqing – in the suburbs of Tianjin where our school was located. Besides the school and an oddly placed, but very nice, outlet village, there was not much to see in Wuqing. However, when our internship started it turned out that we did not have a lot of time besides planning lessons and activities for school children in the age 14-18 years old. We had been informed that we were going to teach Chinese children English, so we were pretty surprised when finding out that we were actually a part of a Model UN summer camp. This information naturally lead to some more work for us, as we had not prepared material related to the UN. Luckily this worked out okay, and we had lessons with the kids discussing relevant topics. We told them how we experienced the issues, and they told us their view. This was very interesting, and we realized how big the differences in thinking and acting actually are.

It was the first time that Yinghua International School arranged a Model UN camp like this summer. Plans, sets of organizing and rules changed almost everyday. It was challenging keeping up to date what was actually happening, and what the leaders of the camp wanted us to learn the students. In some way we normally knew what we were going to do a day or so in advance, which made the camp work out okay. Besides the actual lessons of the day, we also arranged sporting activities for the students during the evening. This time we spent playing football, basketball, dancing, and mainly letting the children choose what kind of activity they wanted to do. We thought this was a nice way to let them have a say, in a camp that was very strict on the children in Norwegian standards. The students stayed in dorms at the school and had a number of rules to follow. As Norwegians we reacted to this as a very strict way of organizing a volunteer summer camp, but the students did not seem to mind all that much. They are used to walking in lines when going to the canteen, to be ranged after their skills in front of the class and to have restrictions between interacting with other students. One of the rules we thought was the strangest was the rule about falling in love with other students as this could lead to direct suspension from the camp!

 The Model UN camp kept us occupied for entire days in the two weeks it was arranged. It was fun tough, having a job to do, and deadlines to work towards. Of course we had some free time as well, where we often chose to go for a workout in the gym that was located inside (!) the nearest supermarket. It was nice getting away from the school area. It was an enormous school, with a sporting fields, basketball courses, dorms, swimming pool and a big cafeteria. But the fence around it, and guards sitting by the gates made it feel like a prison. We were of course welcome to leave the school whenever, and we also saw the need of this because you went crazy being the same place all the time.

After the first camp ended, we had a couple of days off. The rest of the group of volunteers had some arranged trips to Beijing to do some sightseeing. However, we had already seen what they were going to see, and decided to travel by our selves. We wanted to go to a different Chinese city, and ended up on the train to Taian. This is a city by the foot of one of the five holy mountains of China – Mount Tai. This was also the purpose of our trip, to climb the mountain. The mountain hike consisted solely of steps – but there were 12 000 of them so we felt tired enough. A nice trip, despite of fog and just tourist shops on top of the mountain. We treated ourselves to a stay at a nice hotel and enjoyed mattresses and clean baths for the first time since Beijing. The feeling was indescribable.

 Back in Wuqing we were ready for the next summer camp. This was a shorter summer camp for younger children, about 10-12 years old. We had little information about what our role in this camp was, but we thought we would function as sort of assistants in an Oral English camp. When the camp started we were suddenly leading the classes, and the Chinese English teachers were the ones assisting. Improvising class activities and language games made it all work out. However this camp had very different rules from the Model UN camp, and we now had a lot of free time as four or five volunteers were in charge of one class.

The second camp ended early because of the bad weather in the North West area of China. The rain would never stop, and this lead to parents coming to pick up their kids before the camp was finished, and so the project was not completely finished. We were okay with this, as we felt ready to leave Wuqing, to go to Shanghai.

We took the bullet train to Shanghai, ready to live a more urban life. Bringing with us a cold – which probably came because of all the rain, the sightseeing was not at the same speed as in Beijing. Or maybe it was the Chinese culture that had affected us more than we would admit? Anyways, our couple of days in Shanghai was great. Shanghai is often illustrated as the Chinese New York, and seeing the urban way of living mixed with poor housing and living condition left impressions on us both.

Our flight back to Norway was booked from Beijing, and so we took our last night there, having a pleasant reunion with our previous Beijing hotel. At this point we were kind of tired, ready to come back to Norway, but not ready to leave China. Strange feeling, but I guess we just have to come back. There are so many places and things we did not get to see. The distances are just too big, and you really need a lot of time if you are going to experience China to the fullest. We are happy to be back in Norway so that we can let the impressions of a world so different from our own sink in, and are already looking forward to our next trip to China. 

Ørjan Skaga - Auckland, New Zealand

Allerede før Boing flyet på vei fra Auckland til Dubai letter, kommer jeg i snakk en amerikansk dame.
Hun spør hvorfor jeg har vært i New Zealand, så jeg forsøker raskt å oppsummere de siste månedene.
Men det viser seg at det ikke er like enkelt.

Oppholdet i New Zealand har vært svært innholdsrikt, engasjerende og utfordrende. Jeg har arbeidet
i MUMA (Manukau Urban Maori Authority), som er en liten organisasjon med mål om å forbedre
forholdene til Maoriene i Auckland. Dessverre tilhører Maorier ofte den fattigste delen av samfunnet.
Selv om man sjeldent opplever direkte rasisme, topper Maorier de fleste statistikker når det gjelder
fattigdom, alkohol misbruk og overvekt. Videre er det få som tar høyere utdanning og man finner
et unaturlig høyt antall tenåringsforeldre. Selv om kun 15 % av befolkningen i New Zealand er
Maorier, tilhører 50 % av alle fengslede personer denne folkegruppen. MUMA har satt opp flere
prosjekter som forsøker å bedre forholdene for Maorier i Auckland. De har blant annet startet opp
et mentorprogram, en kjøreskole og et program for å hjelpe straffedømte tilbake til samfunnet. Min
jobb var å lage prosjektbeskrivelser for flere nye prosjekter de ønsker å starte opp, for så å søke om
støtte til disse.

Fordelen med å reise gjennom AIESEC er at du har to forskjellige parter du kan få hjelpe fra. Dersom
det oppstår problemer på arbeidsplassen har du en lokal AIESEC komité til å hjelpe deg. På samme
måte kan arbeidsgiveren hjelpe deg dersom AIESEC sin lokal komité ikke er like behjelpelig som først
avtalt. Min arbeidsgiver var heldigvis svært inkluderende og det gikk ikke lang tid før jeg ble en del av
stor familien eller ”whanau” som det blir kalt på Maorisk. Fordelen med å flytte til et land er at man
blir kjent med kulturen på en helt annen måte enn man ville blitt som turist. Når det er sagt, er New
Zealand et fantastisk land å være turist i. Det er litt som om alle fire verdensdelene er presset inn på
et par øyer i stillehavet.

Etter at vi har fått servert flyturens første måltid kommer jeg til å tenke på at jeg nå har snakket non-
stop hele turen om New Zealand. Den amerikanske damen ved siden av meg har kun vært i New
Zealand en uke og har akkurat like lite kunnskap om Noe Zealand som jeg hadde før avreise. Jeg
forklarer videre at forholdet mellom New Zealandske myndigheter og Maorier har i løpet av de siste
tiårene gjennomgått flere prøvelser. Bland annet krangles det fortsatt om innholdet i en traktat som
ble signert på 1800-tallet. Maoriene mener teksten som ble oversatt til Maorisk ikke er korrekt og de
derfor ikke sa seg enig i å gi fra seg makt og eiendommer til det britiske kongeriket.

New Zealandske myndigheter har også hatt store utfordringer med å integrere enkelte stammer med
resten av samfunnet og dessverre er det på enkelte områder oppstått et to-kulturelt samfunn. For
eksempel finnes det et flagg for New Zealand og et annet for Maorier. Men heldigvis finnes rugby
– en sport som på flere områder har klart å forene New Zealand. Etter to uker hadde jeg sett VM
finalen fra 2011 to ganger og rugby landslagets «all blacks» flagg er blant enkelte nå foreslått som
New Zealands nye offisielle flagg.

Mens flyet startet innflygningen til Dubai håper jeg den amerikanske turisten ikke bare er lei av mitt
mas om New Zealand, men også har fått et litt mer nyansert bilde av et utrolig fascinerende land. Det
har ihvertfall jeg fått.

Diana Draganescu - Brussels, Belgium

Hello dear reader,

My name is Diana, I am a 23 year old Exchange Participant from Romania. This year I was fortunate
enough to experience the AIESEC Global Internship Programme through the lovely AIESEC Norway .

More than one month ago I got a phone call announcing me that in the end of August I will start my
internship in Microsoft Europe. I couldn’t believe it – I was finally going to experience the exchange
programme that I was telling people about for 5 years while I was in AIESEC. And so I embarked in a
wonderful one year challenging and intense learning experience in Brussels.

I am currently working in the Legal and Corporate Affairs (LCA) department of Microsoft in Europe,
one of the biggest multinationals in the world, coordinating projects for Small and Medium
Enterprises. It’s a dream job and for sure something totally out of my comfort zone, which makes it
even more exciting. Every day brings new opportunities to learn something new, experience a new
area that you never thought you would before. Working in Microsoft is very exciting because of the
dynamic, culturally diverse working environment and because of the cool technologies we have
access to.

From my short time spend here I realized that I am very lucky: I am working in one of the best top
LCA offices in the world, I have the opportunity to learn from amazing people that have achieved
unbelievable things, every day brings something new to the table and I discovered a new area where
I would love to work in. How many young people have the same opportunities? Not many…

An internship abroad is also a very good opportunity to experience being independent (especially for
people that are taking this opportunity for the first time). Exploring new places is another benefit of
an internship abroad and in my case Brussels has a lot of things to offer. Experiencing a new culture
and having the chance to travel to other countries was an incentive for me when I decided to go in
exchange.

So my advice for you?

If you feel an itch to explore different cultures, test yourself, get yourself out of your contort zone,
learn new things every day and practice the knowledge and skills acquired in university, then GO IN
EXCHANGE! It’s the perfect time to do it and you will see how this experience will become a turning
point in your life

Good luck dear reader and I hope to read about your experiences next,

Hugs from Brussels, Diana

Bjørn Olav Holten - Nairobi, Kenya

Mzungu! How are you?

Jeg var 27 år, litt lei av alle hverdagsrutinene og veldig lei av det kalde været i Norge. Som tidligere
student i Trondheim og Aiesec-medlem visste jeg om muligheten for å dra på et opphold i utlandet.
Avgjørelsen om å si opp en 8-16 jobb med fast inntekt var ikke lett, men når oppsigelsen var levert
inn og siste arbeidsdag var unnagjort var jeg både lettet og kjempespent på det som lå i vente. Jeg
hadde valgt meg ut et 10 ukers internship i Kenya, frivillig arbeid med bosted hos en vertsfamilie i
slummen rett utenfor Nairobi.

Jeg var engasjert i en organisasjon som jobbet med barn og ungdom. De bruker fotball
og andre fysiske aktiviteter som virkemiddel for å lære dem om bl.a. HIV/AIDS og hverdagen besto
i skolebesøk, lek, moro og undervisning. I teamet var vi noen interns fra forskjellige deler av verden
(bl.a. Kina og Brasil) og en gjeng frivillig engasjerte kenyanere. Det var en aktiv hverdag med afrikansk
arbeidstempo (smilefjes) og svært givende å få være med på noe slikt.

Om sjokket: Kultursjokk. Trafikken er kaotisk. Trafikkregler finnes, men følges ikke. Biler (og alt annet
som triller på veiene der nede) bruker ikke blinklys, men tuter i stedet. Det blir mørkt etter kl 18.30
og da bør man aldri vandre rundt alene. Nairobi kalles ikke Nairobbery uten grunn… jeg fikk frastjålet
telefonen min etter bare noen dager.

Jeg bodde hos en vertsfamilie (far 28 år, mor 23 år, datter 4 år) i et slumområde ved Eastleigh, her
var jeg eneste hvite person i mils omkrets og absolutt alle ropte ”mzungu” (som betyr ”hviting”) etter
meg. Noen tok til og med feil av rasen og kalte meg ”ching-chong” (jepp). Dette er ikke nødvendigvis
vondt ment, slikt er helt vanlig i Kenya. Terskelen for å snakke med fremmede er lav og de har et helt
annet syn på fellesskap. Vertsfamilien var utrolig gjestfrie til tross for at de var fattige og jeg følte
meg trygg og ble tatt godt vare på.
I løpet av de 3 mnd jeg var i Kenya så jeg omtrent ikke på klokka. Her gjelder ”african time” og
man må gange med omtrent 3 hvis noen sier ”møter deg om en time”. Litt behagelig, men også litt
frustrerende.

Jeg møtte mange andre interns, Kenya er et populært reisemål i aiesec-sammenheng. Det
er 12 Local Commitees i Nairobi om jeg husker rett. Masse ting som skjer hver helg og midt i uka. 3-dagers safari var fantastisk. Alle helgeturene til kysten hvor bading og soling sto på menyen. Alle byturene med
god mat og drikke, dansing på kveldene og nattmat klokka 5 om morgenen. Mange fellestrekk med
studentlivet i Norge, men det var kjempeartig å gjøre dette sammen med kenyanere i deres eget
hjemland, sammen med interns fra alle verdensdelene. Jeg har fått en haug nye venner og kan dra til
for eksempel Mexico når som helst vel vitende om at jeg har en gratis plass å sove hvis jeg vil!

Til deg som leser: Du vurderer kanskje å dra på internship. Her kommer noen tips. Hvis du får angst
av å krysse gata i Norge – ikke dra til Nairobi, der løper folk over motorveien, velg deg heller en
roligere plass. Et GCDP (frivillighetsarbeid) gjør at du får masse internships å velge mellom, det
kryr av muligheter og du står nærmest fritt til å velge land. Et annet tips er å velge internship ikke
nødvendigvis ut fra arbeidet som tilbys, men ut fra land/verdensdel du har lyst å besøke. Det var i
hvert fall hovedmotivasjonen min, i tillegg til det å gjøre noe helt utenom det vanlige.
Aiesec er en genial tilrettelegger av internship. Du får et sosialt nettverk der du reiser og de hjelper til
med praktiske ting. Som visum. Eller bosted. Jeg kan anbefale Aiesec.
Just do it sier jeg bare. Av og til må man bare gjøre det, ikke tenke for mye. Dette er en av de tingene,
og det finnes nesten ikke unnskyldninger.

Andreas Helland - Hangzhou, Kina

Av min deltagelse på et av AIESEC sine internships ante jeg virkelig ikke hva jeg kunne forvente. En
ting er sikkert – turen utviklet seg til å bli et eventyr uten like. Selve internshipet gikk ut på å jobbe som engelsklærer for elever på kinesisk high school. Arbeidsmengden var absolutt overkommelig, og vi ble også spandert på en god del reising og andre ting.

I det jeg satt meg på flyet fra Frankfurt til Shanghai, var det mange tanker som surret rundt i hodet
mitt, både om hvordan det ville bli og hvordan jeg ville takle oppholdet. Jeg hadde valgt å legge inn
litt ferie både før og etter selve internshipet. Det var da litt spesielt å lande i kanskje verdens største
by, for deretter å finne veien via sentrum til togstasjonen, deretter ta riktig tog til Beijing og finne
hostellet; helt alene! Tilværelsen der nede var likevel noe man fort ble vant til, og noe som absolutt
kan likes. Man blir kjent med så utrolig mange interessante mennesker, og får virkelig utvidet sine
perspektiver. Det jeg møtte var en utrolig spennende kultur og et veldig interessant og annerledes folkeslag.
Hvorvidt man kan kalle det et kulturkrasj kan diskuteres, men det var i hvert fall store forskjeller i
levestandard, tenkemåte, holdninger og atferd.

Internshipet var drevet ut ifra en hovedbase i Hangzhou, hvor også alle internsene møttes da alt
skulle begynne. Plutselig var vi da blitt et stort godt konglomerat bestående av 60 interns fra alle
verdens hjørner. Dette var personer jeg nå skulle tilbringe de neste 40 dagene med, noe som viste
seg å bli en veldig interessant, spennende og lærerik tid. Vi reiste mye rundt i landet, og fikk sett
mange interessante steder og byer.

Fra våre buddier i Norge hadde vi allerede fått en input på at levestandarden vi kom til å få der nede
sannsynligvis ikke var som i Norge. Det stemte absolutt. Størstedelen av internshipet bodde vi på små
dorms, hvor vi var alltid var tre eller flere på ett rom. Sengene var treplanker med en bambusmatte/
evt tynn overmadrass på, og toalettene var på fint norsk porselenshull i bakken. Dette var likevel
noe man ble overraskende fort vant til, og som jeg tror den jevne nordmann faktisk har utrolig godt
av å oppleve i førsteperson.

Selve arbeidet der nede var veldig spennende. Vi jobbet primært som engelsklærer i high school,
hvor man hadde hovedfokus på å utvikle deres muntlige egenskaper. Til tross for en veldig streng
hverdag, fullt av press utviste barna fortsatt en veldig glede i timene, noe som også gjorde det gøy å
være lærer.

Totalt sett har jeg hatt en uforglemmelig tur. Det har vært et eventyr med opp- og nedturer, men
oppturene og opplevelsene oppveier så til de grader for det kjipe!

Lisbeth Mølller - Kairo, Egypt

Sommeren 2012 la jeg ut på det som skulle være et seks uker langt internship i Kairo. På forhånd gjør man seg naturlig nok tanker om hva en slik opplevelse medfører av erfaringer, inntrykk og kunnskap, men jeg hadde likevel relativt lave forventninger til hva jeg hadde i vente da jeg satt meg på flyet til Kairo. Det var flere grunner til at jeg ønsket å dra. Jeg ville oppleve noe nytt og annerledes. Jeg ønsket å komme meg ut av den litt for behagelige komfort-sonen, og jeg ville utfordre meg selv.

Internshipet mitt var for en NGO, og arbeidsoppgavene skulle være noe business-rettet. Fra beskrivelsen virket det som en gylden mulighet, da jeg var på utkikk etter noe som skulle være av en viss relevans for utdannelsen min innen økonomi. Nervene var naturlig nok i høyspenning da jeg ankom Kairo, men jeg ble tatt imot over all forventning av to hyggelige AIESECere fra AIESEC AAST. Jeg ble hjulpet med både praktiske ting som måtte ordnes, og vist rundt i deler av Kairo. Oppholdet i Egypt fikk en myk start, og kultursjokket alle pratet så mye om i forkant merket jeg lite til. Folk var vennlige, områdene jeg fikk se av Kairo var rene og pene. Forventningene mine om en hektisk by med et kaos av mennesker og biler stemte foreløpig ikke.

Jeg ble samme dag som jeg ankom, kjørt til huset som i utgangspunktet skulle være mitt hjem og arbeidssted de neste seks ukene. Dagen før avreise var jeg blitt advart om at dette stedet var svært avsidesliggende i forhold til alle andre på internship gjennom AIESEC, og at det for tiden kun var meg og en annen intern som arbeidet for dette prosjektet. Naiv som jeg var tenkte jeg at dette måtte være overdrevet klaging, og at det umulig kunne være så ille. Så feil kan man ta. Det viste seg etter hvert at vi i sterk grad var avhengig av å bli hentet med bil for å komme oss rundt. På dagtid var det mulig å ta en såkalt Touktouk (en liten motorisert sykkeltaxi) for å komme seg til normale taxier, men vi ble i utgangspunktet frarådet dette som jenter, da det ble regnet som utrygt. Området generelt var ikke sikkert, og å ta seg rundt utenfor de høye gjerdene som omringet eiendommen var ikke mulig. Til tross for forestillinger om at Kairo selvsagt ikke er en alminnelig Europeisk storby når det kommer til «sikkerhet», var dette langt under det jeg forventet. Normalt bor interns på tilsvarende internship i trygge områder av Kairo, områder der de lokale var vandt til å omgås vestlige turister. Dette var også under pari i forhold til hva man kan forvente av bolig når man leser AASTs egne retningslinjer.

Bygningene vi var ment å skulle arbeide og oppholde oss i hadde ingen form for Air Condition. Dette er i utgangspunktet ubehagelig nok når gradestokken tipper 40 grader i skyggen på dagtid, men da bygningen i tillegg var konstruert på en slik måte at varmen heller ikke ble sluppet ut når temperaturen sank utendørs, sier det seg selv av det ble en veldig ubehagelig bosituasjon.

Organisasjonen jeg arbeidet for, TMA, bestod denne perioden i stor grad av meg og en annen intern, og en liste med arbeidsoppgaver vi var ment til å skulle fullføre før lederen var tilbake fra ferie. Vi så dermed ingen problemer med at vi kunne flytte og gjøre arbeidet fra et annet sted med bedre forhold. Det var da vi ga beskjed om dette første gangen vi virkelig opplevde følelsen av at problemene man har neglisjeres. Et problem som i utgangspunktet kunne løses av oss selv ved at vi flyttet, ble oversett og neglisjert. Vi ble dermed nødt til å bli boende. Konsekvensene ble at vi reiste så mye som mulig, og jeg fikk dermed sett mye av Egypt. Dette var ikke hva jeg forventet eller forestilte meg da jeg booket billetter til Kairo, men naturligvis også en lærerik opplevelse.

Jeg fikk oppleve både «North Coast» og Alexandria, Dahab, Luxor og Aswan, i tillegg til Kairo. All reisingen ga meg et enda klarere blikk i hvor delt den Egyptiske kulturen er, både når det kommer til klasseskille og kultur. For en Nordmann som er vandt til at alle har tilnærmet like muligheter, og at man har muligheten til å gjøre ens liv til det man selv ønsker, var dette en tankevekker. Å oppleve klasseskillet i den Egyptiske kulturen satte virkelig ting i perspektiv, og man innser hvor heldig man er. Eksempelvis har vi ikke bare har vi en offentlig universitetsutdannelse, men den er i mange tilfeller bedre enn det private tilbudet. Som «turist» så jeg både innsiden av store «gated communities» med hus og sommerhus, fullstendig skjermet for det gemene egyptiske liv på utsiden, og jeg så innsiden av den egyptiske slummen. Sterkest inntrykk gjorde «City of the Dead», som i utgangspunktet er en enorm islamsk gravgård, men hvor de aller fattigste også bor. Man lever her fra hånden til munnen, og det er ikke her et alternativ å kunne forbedre egen livssituasjon. Store familier er vanlig, da et barn ekstra ikke blir sett som en ekstra munn å mette, men to hender ekstra som kan arbeide. Man tenker på forhånd at man i løpet av seks uker tilpasser seg og slutter å reagere like sterkt på slike inntrykk, men det var ikke tilfellet.

Jeg ble i ettertid spurt om jeg angret på at jeg dro på internship, med tanke på at det ble såpass mislykket som det ble. Det gjør jeg absolutt ikke. Ting ble ikke som forventet, men til tross for utfallet av en slik opplevelse lærer man enormt mye. Ved å bo og leve i en ny og annerledes kultur gjør man erfaringer det ikke er mulig å gjøre på andre måter. Man møter mennesker som gjør sterke inntrykk, både positivt og negativt, og som setter dype spor. Man blir etter hvert ekspert i å gjøre det beste ut av situasjonen! Det er ikke mulig å beskrive slike erfaringer og opplevelser. Det er de små hendelsene og opplevelsene man ikke tenker over der og da, det er dem som i ettertid gir et uslettelig inntrykk av en ny kultur. Det er dette man selv må oppleve.

 Jeg kan ikke si jeg anbefaler et internship gjennom AIESEC til Egypt, men arbeidet som gjøres av organisasjon generelt er virkelig imponerende. Så uansett hvor man skulle ende opp anbefaler jeg alle internship-opplevelsen!