De viktigste ukene i mitt liv
Så lenge jeg kan huske har jeg villet dra til Afrika, og da Aiesec begynte promoteringen av
sine Summer Internships forrige semester var jeg ikke et sekund i tvil. Jeg satt meg ned
med en bok over alle verdens land og lot magefølelsen ta avgjørelsen for meg; Kenya ble
oppsummert i noen magiske bilder og to ord: ”Hakuna matata” – ”No worries”
Jeg leste meg gjennom rundt 80 tilgjengelige internships i Kenya og landet på et
nyoppstartet prosjekt hvor jeg kunne være 50% lærer og 50% financial teamster på en
barneskole kalt Childrock Initiative i Nairobis nest største slum, Mukuru. I tiden som
fulgte gikk eksamener, skypeintervju, flybilletter, reiseforsikring og vaksiner i orden, og
etter storinnkjøp av gaver og myggbeskyttelse, et google-søk av Nairobi og en minnerik
flytur var jeg plutselig i Kenya.
Velkomstkomiteen bestående av tre smørblide Aiesecere og en taxisjåfør som skulle bli
min faste redningsmann, tok vel i mot meg og kjørte meg til mitt nye hjem. Det var sen
kveld og familien virket ikke å ha fått beskjed om at jeg skulle komme, men jeg skjønte
fort at det ikke var noen grunn til å føle seg utilpass, der jeg ble ønsket velkommen med
midnattsmiddag, løfter om evig vennskap og tilbud om å være med ”på hytten” neste dag.
Rommet mitt var mørkt og uten elektrisitet. Fullt påkledd og innrullet i myggmiddel og
myggnett la jeg meg til å sove i sengen og forsøkte å ignorere kravlingen til noe jeg ikke
ante hva var. Det skulle vise seg at jeg hadde en del ubehagelige netter foran meg sammen
med noen hundre kakerlakker, men etter hvert lærte jeg meg både å ta knekken på dem
og å ignorere dem. Til slutt ga jeg dem til og med navn for at de skulle virke litt koseligere.
Første dag i slummen gjorde inntrykk. Å være senter for all oppmerksomhet og samtidig
forsøke å ta inn over seg omgivelsene var sterkt. Både barn og voksne kom bort og tok
på meg og stirret fascinert på huden min. Overalt ble jeg møtt med store øyne, store smil
og ”Mzungu, how are you?” (Mzungu = hvit person). Møtet med skolen var ubeskrivelig.
Jeg ble tatt i mot som en superstjerne med sang og dans og presentert for alle klassene.
Da direktøren på slutten av dagen spurte barna: ”Who wants Karoline to teach their
class?” skjøt samtlige hender i været. ”Who wants to invite her for a sleep over?” Samme
respons. Varmen og gjestfriheten som møtte meg overskygget det meste av inntrykkene
som var vanskelige å fordøye. Jeg fikk velge hvilke klasser og fag jeg ville undervise
i, og valgte engelsk i 7. og 8. klasse. Deretter fikk jeg en engelskbok i hånden og frie
tøyler til å legge opp undervisningen. Å undervise skulle vise seg å bli noe av det beste
med hele oppholdet. Den iveren, gleden og takknemmeligheten barna viste i og utenfor
klasserommet har satt dype spor i meg, og har vært bakgrunn for mye smil og tårer.
Til sammen var vi 6 interns på skolen; fra Tyskland, Sveits, Pakistan, Tsjekkia, Kina og
Norge. Rammene rundt prosjektet var opp til oss, og vi satt oss ned med ledelsen på
skolen og forsøkte å kartlegge skolens grunnleggende behov. Fokuset ble lagt på to ting:
bærekraftig utvikling for matprogrammet og utvidelse av skolen. I begynnelsen kjøpte
vi inn mat selv, da alt skolen hadde å tilby barna var ris uten tilbehør. Etter hvert fikk vi
utarbeidet en ønsket ukentlig meny sammen med en matleverandør som leverte til andre
barneskoler, og satt i gang med å kontakte potensielle bidragsytere og sponsorer både
lokalt og internasjonalt.
Den største utfordringen med arbeidet var tiden som gikk for fort og prosesser som
gikk frustrerende sakte. Kombinert med dårlig internettilgang medførte ”African time”
at fremgangen i prosjektet aldri gikk så fort som vi håpet på, og vi sitter alle igjen med
følelsen av å ville gjøre så mye mer. Et ukelangt sykeopphold, et ran som medførte 3 dager
frem og tilbake til forskjellige politistasjoner og noen fantastiske helgeturer til kysten og
på safari gjorde også sitt for at 7 uker i Kenya var over på et blunk.
Jeg sitter igjen med så mange inntrykk og følelser at det er vanskelig å gi et godt innblikk
med et kort blogginnlegg. Å ta farvel med barna og alle jeg ble kjent med i slummen,
vertsfamilien min og kjæresten jeg fikk i løpet av oppholdet er noe av det vanskeligste jeg
har gjort. Det har ikke gått en dag siden jeg kom hjem for snart 3 måneder siden uten at
barna, lærerstaben, skolen og vertsfamilien har vært i tankene mine. Jeg har fått mange
vennskap for livet, og er gjennom kjæresten min i kontakt med skoleledelsen hver dag.
Planleggingen av en ny sommer i Nairobi er i gang, og billettene for besøk i påsken er
bestilt og ligger langt der fremme som et beroligende lyspunkt. Jeg kan ikke se for meg en
viktigere erfaring enn den dette oppholdet har gitt meg. Min eneste oppfordring til alle
dere som lurer: Bruk muligheten du har til å skape ekte glede både for deg selv og alle du
møter gjennom fantastiske erfaringer og opplevelser og dra som intern med Aiesec <3
http://karoinkenya.wordpress.com/ Min begynnelse på blogg under oppholdet
