Jenny Tenmann - Togo

6 fantastiske uker i Togo

Det er vanskelig å skulle oppsummere de 6 mest innholdsrike ukene i livet mitt på et A4-ark, men her er et forsøk:

Det første man må være forberedt på når man skal på en slik tur er at ting ikke alltid går som planlagt. Noen eksempler på dette er at jeg måtte vente i hovedstaden i mange dager på visumet mitt, at hun jeg bodde hos bestemte seg for å bo hos familien sin i hovedstaden mesteparten av de seks ukene jeg var der sånn at jeg bodde mest alene, og at vårt planlagte tredagersopphold i Ghana varte en time i stedet, på grunn av visumproblemer. Men ofte viser det seg det uforutsette byr på opplevelser man ellers ikke ville hatt. Et eksempel er vennene jeg fikk i hovedstaden på de få dagene, som jeg fortsatt har kontakt med i dag.

At jeg ikke kan noe fransk har faktisk bydd på færre utfordringer enn forventet, særlig overraskende med tanke på hvor lite engelsk de fleste kan der. Det hjalp at alle er så vennelige og hjelpsomme. Likevel var det noen utfordringer (ble kjørt feil, fikk tolv kasser med egg i stedet for tolv egg osv) og da kan det føles frustrerende å ikke kunne forklare seg på et språk begge parter forstår.

Jeg jobbet med et prosjekt kalt Youth Impact. Et herlig prosjekt i teorien, som hadde som mål å bekjempe en rekke problemer fra malaria til kjønnssykdommer. De største utfordringene med prosjektet var at det ikke var fokusert nok og at vi ikke fikk ekspertopplæring som det stod vi skulle få i prosjektbeskrivelsen, og at vi dermed manglet tyngde i prosjektet. Noe annet er at de har et annet syn på effektivitet i Togo enn i Norge. Jeg følte meg veldig frustrert i perioder på grunn av disse utfordringene. Etter hvert fikk jeg hjelp av en tysk lege som visste mye om malaria, og fikk mange tips om billige eller kostnadsfri tiltak innbyggerne kunne gjøre for å beskytte seg mot sykdommen. Dette gjorde at vi fokuserte kun på malaria og hadde mer tyngde, noe som gjorde at prosjektet endelig fungerte. Så selv om vi ikke nådde så mange som jeg hadde ønsket, var prosjektet veldig givende når vi først kom i gang. Menneskene vi snakket med i landsbyene var både utrolig interessante og veldig takknemlige.

Jeg har opplevde så mye fantastisk at det er vanskelig å skulle velge ut det beste, men det aller beste må nok være alle menneskene jeg ble kjent med. Menneskene i AIESEC var utrolig ressurssterke, kjærlige og morsomme. Naboene mine hjalp meg med alt mulig og holdt meg med selskap hvis jeg savnet hjem. Viktigst av alt er de herlige barna. De muntret meg opp når jeg var trist og syk, de fulgte meg til utedoen, bar vann for meg, snek seg ut midt på natta for å besøke meg, og kom løpende og klemte meg hver gang jeg kom hjem. Selv alle fremmede var herlige, hjelpsomme og hilste og sa velkommen samme hvor jeg var.

Til tross for at det kunne gå dager uten at jeg så andre hvite mennesker, har jeg fått utrolig mange venner fra alle verdensdeler. Det jeg er stoltest for å ha utrettet der borte var å lære jevnaldrende venner å svømme. Dessuten startet jeg et svømmeprosjekt slik at flere kan fortsette å lære seg det nå når jeg har dratt. Å se engasjementet rundt dette er noe av det mest givende jeg har opplevd.

Andre herlige ting med turen er hvor mye jeg har lært, hvor mye jeg har utviklet meg som person, naturen, hvor mye bedre jeg har blitt i engelsk av å ha snakket det nesten konstant i 6 uker, 35 grader hver dag, mye valgfrihet og mulighet til å gjøre og dra hvor jeg ville, ta motorsykkeltaxi hvor jeg ville for ca tre kroner, maten jeg hatet i starten og elsket etter noen uker, og så mye mer.