Camilla Kildal - Kenya

9. januar i år satte jeg meg på flyet til Nairobi i Kenya. Til vanlig skulle jeg møtt til forelesning i pedagogikk ved UiB. Jeg valgte denne våren å sette studiene i andre rekke, da jeg reiste med AIESEC for å jobbe frivillig på et barnehjem. Jeg bestemte meg for at det er noen ting man bare må hoppe i, og at dette var en unik mulighet til å gjøre noe jeg lenge hadde drømt om. Forskjellen mellom å reise gjennom AIESEC kontra andre organisasjoner, er at deres hovedmål er deg og din utvikling. Det er ikke i utgangspunktet en bistandsorganisasjon, men en mulighet til å gi deg personlig erfaring, et lærerikt utenlandsopphold og et møte med andre kulturer og mennesker. Jeg fikk utdelt en såkalt ”buddy” fra AIESEC UiB som hjalp meg med alt det praktiske med tanke på å reise. Dette skjedde på veldig kort tid, så jeg rakk vel egentlig aldri å skjønne helt hva jeg skulle.

Å ankomme Kenya var en spesiell følelse, og luktene var det første som bekreftet at vi virkelig var fremme. Vi var tre norske jenter som fløy sammen, forholdsvis ukjente for hverandre (det skulle vise seg å endres fort). Sitert med dialekt etter en av mine reisekamerater; ”no e vi her”, dette ble fort en vanlig setning som bekreftet entusiasmen over reisen: I det øyeblikket vi gikk ut av ankomsthallen, med kryssede fingre for at AIESEC Kenya skulle møte oss, var jeg sjeleglad for å ikke være helt alene. Det er også noe jeg vil anbefale andre, fordi du faktisk aldri kan vite hva du møter. Eller om noen møter deg i det hele tatt. Men heldigvis stod våre ”buddies” og ventet på oss, helt i ekstase over at vi også møtte opp!

Jeg skulle jobbe 6 uker på et barnehjem i slummen Soweto utenfor Nairobi. Her kan det også nevnes at AIESEC har ekstremt mange, og varierte tilbud over hele verden. Selv om noen prosjekter promoteres spesielt til forskjellige tider, betyr ikke det at du ikke kan velge akkurat hva du vil. Altså valgte jeg et barnehjem for barn fra 1 dag til 3 år. Barnehjemmet, Imani Childrens Home, ligger i utkanten av slummen og holder en god standard i forhold til hva jeg forventet. De hadde nok av mat og vann til alle barna, og hadde kapasitet til rundt 100 småbarn. Jeg ble plassert i gruppe to, der jeg jobbet med barn fra 6 mnd til 1 år. Dagene gikk i rutiner; bleieskift, mating, bleieskift, vann, bæring, mat og bleieskift. Det er ganske mange inntrykk man skal ta innover seg i en sånn situasjon, og jeg tror ikke helt jeg klarte det der og da. Livene våre er så totalt forskjellige, men på en eller annen måte setter man seg inn i deres livsstil, og gjør ting på deres måte. Det var kanskje den beste erfaringen jeg fikk, at jeg tok del i deres hverdag. Barna var nydelige, og det var vanskelig å finne balansen mellom å gi dem den kjærligheten de trenger, og samtidig huske på at man skal forlate dem igjen. De kenyanske ansatte la liten vekt på kos og kontakt med barna, og det gjorde det kanskje enda vanskeligere. Men å kunne ta del i disse barnas liv, gi av meg selv det de ikke lenger får av noen, og å kunne se at humøret og tilstedeværelsen deres bedret seg, ga meg ekstremt mye.

Det var etter hvert mange inntrykk som skulle sette seg, og jeg møtte flere små og større utfrodringer. ”African time” er for eksempel ikke undervurdert, og eksisterer mer enn du aner. Det er også vanskelig å se så mange fattige og foreldreløse barn, men på den annen side fint å se hvor glade, smilende og interesserte de er. Maten kan kanskje være en utfordring for noen, det gikk stort sett i ris, bønner og grønnsaker, men etter min smak fungerte det helt fint. Kjøtt er for dyrt, men det var egentlig like greit etter at vi hadde kjørt forbi den samme kua i slakterens vindu hver dag i 6 uker. Og så er det viktig å ikke forvente noe, fordi du aldri vet hva som kommer.

I tillegg til jobb fikk vi mulighet til å reise og se andre deler av landet, noe som satte turen i perspektiv. Vi gikk fra jobben med foreldreløse småbarn, til hotell, sol og strandliv. Likevel er det fantastisk å få oppleve så mange sider av et land. For å gi noen stikkord om minnene fra Kenya ramser jeg opp; dans, sang, rap, akrobater, barn, medmenneskelighet, glede, matatuer med dunkende musikk, boder med salg av verdens beste mangoer, kvinner som roper ”sister, sister”, barn som roper ”how are you?”, og alle som roper ”mzungu” (=hviting). Hvis du vurderer å gjøre noe som dette, så vil jeg absolutt anbefale deg å ta sjansen. Hopp i det, for du kommer ikke til å angre. AIESEC kan tilby deg erfaring, personlig utvikling og en opplevelse for livet. Det har jeg fått.

Miriam – Buea, Cameroon

I choose to travel to Buea in Cameroon, to work on HIV/Aids for 7 weeks.

My work in Buea has not been what I expected, but it has been great. I expected to work with other interns and that my internship would be varied. I have worked completely alone mainly teaching in a school. Teaching was very challenging with classes of 50 kids, sometimes over 70. Aiesec told me I would get help from them, as this project was very challenging for one person, but at the end of my internship they had exams and were naturally busy. This has really developed myself in prioritizing and working independently.
The last week I did not have much to do as the teachings were finished. I felt a bit neglected as I still had one more week left and I told Aiesec Buea that they should reconsider having interns in the exam period. I also felt a bit like a guinea pig; this was a new project and there were clearly some things that should have been done differently. I gave several suggestions on how to do it for the next intern.

 

Living in Buea was great, I got many friends, and I felt safe walking around alone in the day. Cameroonians are very social, so I was rarely alone. I lived with a girl from Aiesec, and it was very nice to really get to know the culture. We did not have shower or running water, and I have to say it was a surprise to me at first. I think I adapted well, but it also helped to know it was only for a few weeks. The food was a big challenge as they eat only 2 times a day, and the food is like no other I had tasted before. I am not picky in Norway and can eat anything, but here I struggled, and especially in the beginning I was hungry a lot.
Living this crowded and simple for many months is maybe too long for many. You can always rent a place, but this can be a security issue. Several of my Cameroonians friends got robbed in their houses while I was in Cameroon, and it is even worse for whites as people notice you and assume you have a lot of values in your home.

Some of the challenges:
- Having to pay 4-5 times more than a Cameroonian. I hate to negotiate prices, but it is absolutely necessary in Cameroon. I usually never went alone to buy things other than in the bakery were the prices were fixed.
- A lot of boys asking for your name, number, where you live, etc, when you are standing alone in the street. I never felt unsafe, but it was annoying at times.
- People never showing up at time. I quickly learned who really didn’t show up at time, and who were just a bit late.
- Having to attend Aiesec meetings right after work every Wednesday, they often lasted for 2,5-3 hours. Honestly I thought the meetings were boring, people were noisy and a lot of the meetings consisted of planning events that were going to take place after my departure.
- The Welcome dinner. Aiesec asked for 50 dollars and I discussed and negotiated a long time to make them realize this was a lot of money. I got it down to 30 dollars, but I told them it was still a lot to ask from someone who has used a lot of money to come there.

I will absolutely recommend Cameroon, but I also recommend to ask more questions prior than I did, avoid the exam period (which is in March) and to prepare for completely different food. You also need to pack sunscreen, insect repellent etc, as this is not to be found in Buea.

Nora Seljehammer - Dehli, India

Her kommer en liten rapport fra mitt opphold i Delhi, som AIESEC-intern i Arvicon International. Jeg har allerede vært her i fire måneder, og har under to måneder igjen. Tiden går så fort, og jeg skulle gjerne vært her lenger. Dette er ikke mitt første opphold i India, og det blir mest sannsynlig heller ikke det siste. India er et utrolig spennende og mangfoldig land, som jeg tror man aldri kan bli ferdig med å utforske. Det er også utfordrende å leve et liv så forskjellig fra det man er vant til, men om man er innstilt på at ting ikke kommer til å være som hjemme, vil man trives både på grunn av (og av og til, til tross for) kaoset av biler, mennesker, lukter, farger og mye, mye mer.

Livet i Delhi

På grupper på Facebook kan du også få siste nytt om hvor ting skjer i helgene(og ukedagene), om andre events, ledige internships, ekstrajobber og av og til om turer folk planlegger og ønsker selskap til. Det er et ganske stort expat miljø i Delhi, med folk fra hele verden, så selv om AIESEC Delhi ikke er kjent for å være den mest behjelpelige lokalkomiteen, er du ikke alene. Problemet er som regel kun å finne frem til alt i begynnelsen, men om du har romkamerater og kollegaer går dette som regel bra. Det er mye å gjøre og se i Delhi, men for min egen del har muligheten til å se og gjøre alt jeg ønsket, blitt begrenset av en 6-dagers arbeidsuke. Om man ikke tar seg mye fri er lønnen i selskapet jeg jobber for noe høyere enn for andre internships i Delhi, men verdien av en ordentlig helg med gode opplevelser kan ikke alltid måles i penger. Dette må ikke misforstås; de er som regel ganske greie med å gi fri til kortere og lengre turer. Det er fullt mulig å nå Agra for Taj Mahal for en dagstur, eller evt. med en overnatting. Rajastan med fargerikt håndverk, fort og templer i sandstein og kamelsafari, kan nås med nattog, og krever noe mertid. Det er også populert å reise nordover mot fjellene, særlig i de varme sommermånedene. I desember er det varme Goa som er populært for strand, fest og hippieliv. Det blir nemlig veldig kaldt i Delhi for en periode om vinteren, så skal du være her i desember/januar anbefaler jeg at du tar med deg varme klær, og sørger for å ha gode tepper om natten. Når det gjelder språk, kommer man langt med engelsk, og skilt er som regel skrevet på både engelsk og hindi. Der det skorter med engelsk kan man møte motparten på halvveien ved å lære seg noen fraser på hindi. De fleste kan i det minste nok til å kunne forhandle med rickshaw-sjåfører.

Mitt intership, så langt

Da jeg kom første dagen, ble jeg godt tatt i mot og alle var veldig hyggelige. Jeg fikk tildelt en laptop første dagen, og e-post og skype-konto for å kunne kommunisere med klienter etter noen dager. Det var lite annet å gjøre de første dagene, annet enn å lese Trainee-guiden opptil flere ganger, så man kan si at man får en ganske myk start. Etter hvert som jeg fikk bestillinger som jeg måtte følge opp, lærte jeg også mer om eksport-delen av det å selge produkter til utlandet. Dette synes jeg har vært interessant. Når det gjelder selve jobben du gjør, blir den ganske rutine etter et par måneder, men om du liker markedsføring og oppsøkende salg vil du ha uendelige muligheter. I mer stille perioder brukes tiden nettopp til å jobbe med presentasjoner av våre produkter, og å henvende seg til potensielle klienter. Vil du oppnå noe, må du jobbe for å få det slik. Og strengt tatt er jo dette en del av hva jeg kom hit for. Jeg ville lære indisk kultur og organisasjonskultur å kjenne, og et mellomstort(i norsk standard) selskap som Arvicon er nok et perfekt sted for å gjøre nettopp det, fremfor et stort selskap hvor det er viktigere å holde internasjonale standarder. Her jobber du og blir kjent med både indere og andre interns fra hele verden, og du vil lære mye om de andres kultur og levesett. Uten at jeg vet så mye mer om andres internships, tror jeg den sosiale organisasjonskulturen i Arvicon kanskje skiller seg noe ut, fordi vi jobber ganske tett på hverandre. Dette synes jeg er verdifullt, og gjør at jeg vil anbefale dette internshipet til alle som ønsker å bli kjent med India på denne måten.

Marie Feldmann - Mathare, Kenya

Kenya 2011/2012

I chose an internship in Kenya. On December 14th 2011 I arrived in Nairobi. The first thing I noticed was the smell of the air - there was a blast of warm wind off miles of savannah. When I got to the arrival hall I saw some AISECers waiting for me. They welcomed me with open arms and I felt comfortable from the first second. Afterwards I was brought to the house of my host family, which I had chosen to stay with. At the beginning I was wondering why there are so many people in this house, but I got to know that this is really normal for Kenyan families. All family members were really merciful and kind.

On the next day my buddy and I went to town in order to get an overview about the place I would stay in for the next two month. I tried to keep in mind everything she said, but it was a little bit overwhelming - all these new impressions: 40 degrees in the shadow, dust everywhere you looked, many people who touched me because of my white skin colour and loud music from the radios of matatus.

It was December and I was used to have snow; that’s why I couldn’t get into Christmas spirit although they celebrate Christmas like Europeans. We had a really nice BBQ called “Nyama choma“ on Christmas eve with all the family members. It was great to see how they celebrate it.

After Christmas time there were still Christmas holidays in Kenya, so I couldn`t start my work at school. Thus we booked a trip to the coast of the country with all the other AIESECers. It was a great experience to see another part of the country which is totally different from the part I got to know some days before – geography, as well as Kenyan people.

We spent New Years Eve there, and after coming back I began to work at the school. I got an internship at MUMO School in Mathare. The first day going to the slum was totally new for me. I was shocked about the way people have to live there. When I arrived at school I looked furtively into the classroom. At the first moment I was so stunned and my eyes were filled with tears. But then I braced myself and went in. All these small brown eyes just starred at me. The children silenced and waited for me to tell them who I am. Of course I introduced myself but nothing changed, they looked shocked. So I started playing games and singing songs together with them in order to put them into a good mood. And of course they began to scratch off the “white colour“ from my skin and opened my braid to get to know me, the stranger from Norway looking so different.

Everyday when I went to school I had to teach most of them. They were 40 pupils so I started just to separate them into age classes and then I gave tastes to every group. At the beginning it was very challenging to teach so many children at the same time in only one room but I got used to it and it became more fun from day to day.

To put it in a nutshell I can say that I really enjoyed this trip. I learnt a lot from getting to know many new different people, to speaking Kiswahili and traveling around the Kenya. I also had to realize that all these assumed problems we have, are not real problems. This stay in Kenya definitely shaped my view on things. Therefore I can just advise everybody to use this opportunity and go abroad for an internship!

Jenny Tenmann - Togo

6 fantastiske uker i Togo

Det er vanskelig å skulle oppsummere de 6 mest innholdsrike ukene i livet mitt på et A4-ark, men her er et forsøk:

Det første man må være forberedt på når man skal på en slik tur er at ting ikke alltid går som planlagt. Noen eksempler på dette er at jeg måtte vente i hovedstaden i mange dager på visumet mitt, at hun jeg bodde hos bestemte seg for å bo hos familien sin i hovedstaden mesteparten av de seks ukene jeg var der sånn at jeg bodde mest alene, og at vårt planlagte tredagersopphold i Ghana varte en time i stedet, på grunn av visumproblemer. Men ofte viser det seg det uforutsette byr på opplevelser man ellers ikke ville hatt. Et eksempel er vennene jeg fikk i hovedstaden på de få dagene, som jeg fortsatt har kontakt med i dag.

At jeg ikke kan noe fransk har faktisk bydd på færre utfordringer enn forventet, særlig overraskende med tanke på hvor lite engelsk de fleste kan der. Det hjalp at alle er så vennelige og hjelpsomme. Likevel var det noen utfordringer (ble kjørt feil, fikk tolv kasser med egg i stedet for tolv egg osv) og da kan det føles frustrerende å ikke kunne forklare seg på et språk begge parter forstår.

Jeg jobbet med et prosjekt kalt Youth Impact. Et herlig prosjekt i teorien, som hadde som mål å bekjempe en rekke problemer fra malaria til kjønnssykdommer. De største utfordringene med prosjektet var at det ikke var fokusert nok og at vi ikke fikk ekspertopplæring som det stod vi skulle få i prosjektbeskrivelsen, og at vi dermed manglet tyngde i prosjektet. Noe annet er at de har et annet syn på effektivitet i Togo enn i Norge. Jeg følte meg veldig frustrert i perioder på grunn av disse utfordringene. Etter hvert fikk jeg hjelp av en tysk lege som visste mye om malaria, og fikk mange tips om billige eller kostnadsfri tiltak innbyggerne kunne gjøre for å beskytte seg mot sykdommen. Dette gjorde at vi fokuserte kun på malaria og hadde mer tyngde, noe som gjorde at prosjektet endelig fungerte. Så selv om vi ikke nådde så mange som jeg hadde ønsket, var prosjektet veldig givende når vi først kom i gang. Menneskene vi snakket med i landsbyene var både utrolig interessante og veldig takknemlige.

Jeg har opplevde så mye fantastisk at det er vanskelig å skulle velge ut det beste, men det aller beste må nok være alle menneskene jeg ble kjent med. Menneskene i AIESEC var utrolig ressurssterke, kjærlige og morsomme. Naboene mine hjalp meg med alt mulig og holdt meg med selskap hvis jeg savnet hjem. Viktigst av alt er de herlige barna. De muntret meg opp når jeg var trist og syk, de fulgte meg til utedoen, bar vann for meg, snek seg ut midt på natta for å besøke meg, og kom løpende og klemte meg hver gang jeg kom hjem. Selv alle fremmede var herlige, hjelpsomme og hilste og sa velkommen samme hvor jeg var.

Til tross for at det kunne gå dager uten at jeg så andre hvite mennesker, har jeg fått utrolig mange venner fra alle verdensdeler. Det jeg er stoltest for å ha utrettet der borte var å lære jevnaldrende venner å svømme. Dessuten startet jeg et svømmeprosjekt slik at flere kan fortsette å lære seg det nå når jeg har dratt. Å se engasjementet rundt dette er noe av det mest givende jeg har opplevd.

Andre herlige ting med turen er hvor mye jeg har lært, hvor mye jeg har utviklet meg som person, naturen, hvor mye bedre jeg har blitt i engelsk av å ha snakket det nesten konstant i 6 uker, 35 grader hver dag, mye valgfrihet og mulighet til å gjøre og dra hvor jeg ville, ta motorsykkeltaxi hvor jeg ville for ca tre kroner, maten jeg hatet i starten og elsket etter noen uker, og så mye mer.

Morten Falch Sortland - India

When I was looking for an internship back in Norway, I was trying my best to stay away from India. I told my friends that if I go to India for 6 months, I would probably end up in jail after loosing my patience somewhere along the way. Then, one day, I received a mail from a company called Helios Solutions. They were an IT company delivering web developing services to Europe, and were today operating in Germany, The Netherlands and France, and wanted to enter either Norway or Sweden. My job would be to make that happen, and to manage projects once we started generating business. To me that sounded like an awesome way to spend 6 months, in the sense that I would be given a lot of responsibility by a company that was actually willing to take a chance, and that I would learn a lot. Exactly the internship I was looking for, but unfortunately in the wrong country. After thinking for a while I decided I could not let them do the biggest mistake of their lives by entering Sweden, and took it upon me to prove that Norway had not been a bad choice, even though the population, and hence the market, would be half the size.

After 2.5 months in India, with almost exactly 4 months to go, I still feel like something inside me will snap in the end, and I will earn myself a ticket to jail. India is for me, to be honest, challenging. We are all individuals, and one of the German interns here loves it so much that he recently extended his 6-month contract for another 3 months.

But, after 2.5 months I also still feel like the job is something I am really learning a lot from, and that I like doing. Being one of 6 Europeans working in a small office, where I have the sole responsibility for not only maintaining business but also having the sole responsibility for making “Project Norway” work, is really cool. My boss have given me complete freedom to do what I think is best, and gives me really good advice when I need it.

English is the official written language in India, but funny enough almost nobody understands or speaks it, except an educated elite. Some states are supposedly only speaking English, but I have not witnessed this. Indians are also extremely curios about foreigners, and hence they use the very little English they know to attack you with the same questions over and over again. One of these questions are “Do you like India?”. To make it easy for myself I often answer “Yes”, but sometimes I´m honest: As all countries India has its pros and cons. I hate the cons and I really like the pros. India is really dirty and traffic is unpredictable. You are constantly a victim of price discrimination, meaning Indians can visit Taj Mahal for 20 rupees, while foreigners have to pay 750. It makes no difference if you work for the country or not. What would be banned as racism in Europe is often common practice here. People stare at you. At all times. Often only centimeters away from your face…

But India is also really cool, and even though I feel extremely privileged not to be born here, I am really happy that I can experience it. I will truthfully appreciate being Norwegian and European (or simply from a developed country) more from now on. India also offers cheap and good travelling, the coolest mosques I have ever seen (hidden, so there are no other tourists than you), camel trips in the desert, good friends, lots of laughs, and insight about one of the largest emerging economies in the world, which all are really cool to experience! Apart from the constant diarrhea…

Jesper Bæverfjord - Ivory Coast

Forberedelsene før jeg reiste synes jeg var så bra som mulig, hvis man tenker på forholdene. Avgjørelsen om å dra ble tatt litt på sparket, så da hadde vi ikke all verdens tid til å forberede avreise.

Boforholdene var meget bra. Vertsfamilien tok seg virkelig av meg:) For å være ærlig var det den beste delen ved internshipet, altså å få bo hos en afrikansk familie i to måneder. De viste meg rundt, og hjalp meg med hva det skulle være. I tillegg hadde jeg mitt eget rom, noe som viste seg å være ganske unikt. Ettersom de fleste andre som tok sitt internship der delte.

Lokalkomiteen var veldig hjelpsom, men litt tafatt på å få i gang prosjektet. Men det hadde også noe med at jeg ville jobbe for en bestemt organisasjon, som også gjorde sitt til at ting gikk tregt (som skulle vise seg å bli en gjenganger i Afrika).

Vertskomiteen arrangerte også en seremoni/fest for vertsfamilien før jeg dro. Dette synes jeg var bra, men jeg ble bedt om å bidra med 50 $. Det hadde vi avtalt på forhånd over mail, så det var forsovet greit. Likevel var det litt ubehaglig at jeg møtte presidenten for lokalkomiteen første kvelden for å gi han pengene (det var forøvrig det eneste jeg så til ham hele oppholdet, men til gjengjeld tok visepresidenten seg bra av meg!). Jeg er ganske sikker på at mesteparten av pengene ble brukt på festen til vertsfamilien, men jeg tror og at noe forsvant (ikke mye men kanskje rundt 15 $). Føler meg litt gjerrig når jeg henger meg opp i en 50-lapp. Likevel tror jeg det ville vært en bedre løsning om fremtidige interne kun får beskjed om at ja, det skal være en seremoni, og det kommer til å koste ca 50$ som han/hun selv må dekke. Men at han/hun selv disponerer de pengene.

Internshipet fungerte bra! Jeg fikk god faglig utbytte, spesielt i og med at alt arbeide foregikk på fransk. Det eneste å klage på var at de tok ca 2 uker å komme i gang. Det kom delvis av at jeg ville jobbe for en bestemt organisasjon (Ligue Ivorien des droit de l'homme), delvis at lokalkomiteen ikke gjorde godt nok arbeid og delvis "kulturen der nede". Jeg kunne valgt å jobbe for hva enn de hadde tilbytt meg, noe som nok hadde fått prosessen i gang raskere. Når det kommer til lokalkomiteen burde de ha ordnet møte med organisasjonen før enn det som ble tilfelle. De viste tross alt at jeg kun var interessert i å jobbe for den, og ikke noen andre. Hadde de stått litt mer på er jeg sikker på at jeg kunne startet én uke før. Når det er sagt så går alt tregt der nede, spesielt med tanke på at landet fremdeles er i litt post-krise stemning. Man må gjerne avtale ett møte, for så å kunne avtale et møte neste uke. Folk jobber uregelmessig, og kan være vanskelig å få tak i.

Selv om jeg synes at jeg var veldig proaktiv i prosessen med å komme i gang, tror jeg at det med tid og planlegging er de viktigste erfaringene andre AIESECere skal ta med seg. Det er å utrolig viktig å mase, stå på og få bekreftelse på at ting er i orden. Samtidig kan man aldri ha dårlig tid, fordi du er dømt til å møte på utsettelser, kansellering av møter osv.

Den sosiale delen av internshipet tok ikke akkurat skade av at jeg hadde 2 uker i starten uten noe særlig arbeid å gjøre:) Lokalkomiteen arrangerte diverse sosiale arrangementer. På dette området hadde de tydeligvis god erfaring. Så må bare si meg veldig fornøyd med den delen av oppholdet. Ivorianere generelt er veldig åpne, og du blir sosialisert med omgivelsene enten du vil eller ikke. Det kan ikke slå feil.

For å oppsummere er jeg veldig glad at jeg dro til Elfenbenskysten. Internshipet ga meg mange viktige erfaringer og ny kunnskap om fagområder som afrikansk politikk og menneskerettigheter. Ved å bo 2 mnd hos en afrikansk familie fikk jeg en uvurderlig kjennskap til kulturen, og hvordan dagliglivet til innbyggerne i Elfenbenskysten er. Så jeg kan anbefale på det varmeste å sende flere nedover, med det forbehold at vedkommende er forberedt på å gjøre en viss egeninnsats med tanke på organisering, som ikke er ivorianerenes beste egenskap.

Jesper