Forberedelsene før jeg reiste synes jeg var så bra som mulig, hvis man tenker på forholdene. Avgjørelsen om å dra ble tatt litt på sparket, så da hadde vi ikke all verdens tid til å forberede avreise.
Boforholdene var meget bra. Vertsfamilien tok seg virkelig av meg:) For å være ærlig var det den beste delen ved internshipet, altså å få bo hos en afrikansk familie i to måneder. De viste meg rundt, og hjalp meg med hva det skulle være. I tillegg hadde jeg mitt eget rom, noe som viste seg å være ganske unikt. Ettersom de fleste andre som tok sitt internship der delte.
Lokalkomiteen var veldig hjelpsom, men litt tafatt på å få i gang prosjektet. Men det hadde også noe med at jeg ville jobbe for en bestemt organisasjon, som også gjorde sitt til at ting gikk tregt (som skulle vise seg å bli en gjenganger i Afrika).
Vertskomiteen arrangerte også en seremoni/fest for vertsfamilien før jeg dro. Dette synes jeg var bra, men jeg ble bedt om å bidra med 50 $. Det hadde vi avtalt på forhånd over mail, så det var forsovet greit. Likevel var det litt ubehaglig at jeg møtte presidenten for lokalkomiteen første kvelden for å gi han pengene (det var forøvrig det eneste jeg så til ham hele oppholdet, men til gjengjeld tok visepresidenten seg bra av meg!). Jeg er ganske sikker på at mesteparten av pengene ble brukt på festen til vertsfamilien, men jeg tror og at noe forsvant (ikke mye men kanskje rundt 15 $). Føler meg litt gjerrig når jeg henger meg opp i en 50-lapp. Likevel tror jeg det ville vært en bedre løsning om fremtidige interne kun får beskjed om at ja, det skal være en seremoni, og det kommer til å koste ca 50$ som han/hun selv må dekke. Men at han/hun selv disponerer de pengene.
Internshipet fungerte bra! Jeg fikk god faglig utbytte, spesielt i og med at alt arbeide foregikk på fransk. Det eneste å klage på var at de tok ca 2 uker å komme i gang. Det kom delvis av at jeg ville jobbe for en bestemt organisasjon (Ligue Ivorien des droit de l'homme), delvis at lokalkomiteen ikke gjorde godt nok arbeid og delvis "kulturen der nede". Jeg kunne valgt å jobbe for hva enn de hadde tilbytt meg, noe som nok hadde fått prosessen i gang raskere. Når det kommer til lokalkomiteen burde de ha ordnet møte med organisasjonen før enn det som ble tilfelle. De viste tross alt at jeg kun var interessert i å jobbe for den, og ikke noen andre. Hadde de stått litt mer på er jeg sikker på at jeg kunne startet én uke før. Når det er sagt så går alt tregt der nede, spesielt med tanke på at landet fremdeles er i litt post-krise stemning. Man må gjerne avtale ett møte, for så å kunne avtale et møte neste uke. Folk jobber uregelmessig, og kan være vanskelig å få tak i.
Selv om jeg synes at jeg var veldig proaktiv i prosessen med å komme i gang, tror jeg at det med tid og planlegging er de viktigste erfaringene andre AIESECere skal ta med seg. Det er å utrolig viktig å mase, stå på og få bekreftelse på at ting er i orden. Samtidig kan man aldri ha dårlig tid, fordi du er dømt til å møte på utsettelser, kansellering av møter osv.
Den sosiale delen av internshipet tok ikke akkurat skade av at jeg hadde 2 uker i starten uten noe særlig arbeid å gjøre:) Lokalkomiteen arrangerte diverse sosiale arrangementer. På dette området hadde de tydeligvis god erfaring. Så må bare si meg veldig fornøyd med den delen av oppholdet. Ivorianere generelt er veldig åpne, og du blir sosialisert med omgivelsene enten du vil eller ikke. Det kan ikke slå feil.
For å oppsummere er jeg veldig glad at jeg dro til Elfenbenskysten. Internshipet ga meg mange viktige erfaringer og ny kunnskap om fagområder som afrikansk politikk og menneskerettigheter. Ved å bo 2 mnd hos en afrikansk familie fikk jeg en uvurderlig kjennskap til kulturen, og hvordan dagliglivet til innbyggerne i Elfenbenskysten er. Så jeg kan anbefale på det varmeste å sende flere nedover, med det forbehold at vedkommende er forberedt på å gjøre en viss egeninnsats med tanke på organisering, som ikke er ivorianerenes beste egenskap.
Jesper
