Jeg hadde alltid drømt om å reise til Kina, men ønsket ikke å være ”kun” en turist. Ved å delta som trainee i et internship via AIESEC fikk jeg muligheten til å oppleve et nytt land, en ny kultur, et nytt språk, og bli kjent med masse herlige mennesker jeg ellers aldri ville hatt muligheten til å møte, og det beste av alt; jeg var ikke en turist, men en del av kulturen jeg besøkte.
Mitt første møte med Kina overgikk all forventning. Jeg fikk verdens beste velkomst på flyplassen i Guangzhou, to herlig, fantastiske flotte mennesker – Kamho og Lilyijana – som møtte meg med åpne armer, et stort gult skilt dekorert med hjerter - og navnet mitt, varme klemmer og tradisjonelle, kinesiske mandelkaker. Aldri har jeg følt meg så velkommen og etterlengtet – det var nesten som å møte igjen gamle venner du ikke har sett på flere tiår, men savnet sterkt. Å si at jeg følte meg velkommen er en underdrivelse.
Under oppholdet jobbet jeg for ”Feather Education” – der jeg underviste elever mellom 15-20 år i språk og kultur, og hjalp dem med å forberede seg til studier i USA. I begynnelsen underviste jeg bare små grupper med 2-4 elever, men etter hvert ble jeg tildelt klasser med 20-25 elever. Jeg ble raskt tett sammenknyttet med elevene mine, de inviterte meg med på lunch og middag, på shopping og tehus, og ved enden av oppholdet mitt ble jeg overøst av kaker,brev, små presanger og suvenirer - jeg har fortsatt ukentlig kontakt med flere av dem. Jeg hadde aldri trodd at jeg ville bli så knyttet til et sted og til nye mennesker så fort, og så sterkt. Da tiden var inne for å vende tilbake til Norge, ønsket jeg bare å bli værende lengre.
Jeg fikk dessverre ikke sett så mye av Kina som jeg hadde håpet, men på en av fridagene mine tok Feather Education meg med til en fantastisk zoo der en både kunne kjøre gjennom en ”løype” med bil, og dermed se og oppleve dyrene på kloss hold, men også en mer tradisjonell variant. Vår ”buddy” i AIESEC, Iris, tok oss med til markeder, tradisjonelle spisesteder, et buddistisk tempel og til ”Pearl River” – hun var helt fantastisk og gjorde alt for at vi skulle føle oss vel. En av de siste dagene mine dro jeg opp til Canton Tower – og fikk se ned over Guangzhou fra 108 etage, 431.8 meter oppe i lufta. Likevel er mine beste øyeblikk fra dagliglivet – de herlige jentene som jobbet på cafeen der jeg gikk hver morgen for å kjøpe kaffe, alle de små stundene med elevene mine der de åpnet seg opp for meg, og gikk fra å være elever, til også å bli venner, jentene på kontoret som alltid var blide og morsomme..
Min største utfordring var språkbarrieren. Kantonesisk er ikke et lett språk å lære seg på egen hånd! Heldigvis kan en komme langt med kroppspråk og tålmodighet. Noen av de andre traineene opplevde nok mer frustrasjon og kultursjokk enn hva jeg gjorde, siden jeg var godt forberedt på de kulturelle normene og væremåtene. Mitt tips til alle som skal ut og reise i den store verden er å være åpen og vise aksept for at ting er annerledes enn hva en selv er vant til, og lære seg å le av misforståelser og situasjoner som kan oppstå, fremfor å la seg frustrere av det.
Jeg er utrolig takknemlig for muligheten jeg fikk via AIESEC, og oppfordrer alle til å gjøre det samme – når en er så langt hjemmefra, blir mange ting satt i perspektiv, en blir tvunget til å danne seg et nytt nettverk på egen hånd, og takle motgang og medgang uten å ha ens nærmeste fem minutter unna, kort sagt; det gjør noe med deg, det hjelper deg til å modnes og bli mer sikker på deg selv. AIESEC er i mine øyne en fantastisk organisasjon med masse flotte mennesker, og jeg er kjempefornøyd med både vertskomiteen og hjemkomiteen – jeg følte meg på ethvert tidspunkt godt ivaretatt og trygg.
Jeg sitter igjen med et størt ønske om å reise tilbake – og reise, lære, oppleve, og leve mer – i Kina.
No comments:
Post a Comment