Andreas Helland - Hangzhou, Kina

Av min deltagelse på et av AIESEC sine internships ante jeg virkelig ikke hva jeg kunne forvente. En
ting er sikkert – turen utviklet seg til å bli et eventyr uten like. Selve internshipet gikk ut på å jobbe som engelsklærer for elever på kinesisk high school. Arbeidsmengden var absolutt overkommelig, og vi ble også spandert på en god del reising og andre ting.

I det jeg satt meg på flyet fra Frankfurt til Shanghai, var det mange tanker som surret rundt i hodet
mitt, både om hvordan det ville bli og hvordan jeg ville takle oppholdet. Jeg hadde valgt å legge inn
litt ferie både før og etter selve internshipet. Det var da litt spesielt å lande i kanskje verdens største
by, for deretter å finne veien via sentrum til togstasjonen, deretter ta riktig tog til Beijing og finne
hostellet; helt alene! Tilværelsen der nede var likevel noe man fort ble vant til, og noe som absolutt
kan likes. Man blir kjent med så utrolig mange interessante mennesker, og får virkelig utvidet sine
perspektiver. Det jeg møtte var en utrolig spennende kultur og et veldig interessant og annerledes folkeslag.
Hvorvidt man kan kalle det et kulturkrasj kan diskuteres, men det var i hvert fall store forskjeller i
levestandard, tenkemåte, holdninger og atferd.

Internshipet var drevet ut ifra en hovedbase i Hangzhou, hvor også alle internsene møttes da alt
skulle begynne. Plutselig var vi da blitt et stort godt konglomerat bestående av 60 interns fra alle
verdens hjørner. Dette var personer jeg nå skulle tilbringe de neste 40 dagene med, noe som viste
seg å bli en veldig interessant, spennende og lærerik tid. Vi reiste mye rundt i landet, og fikk sett
mange interessante steder og byer.

Fra våre buddier i Norge hadde vi allerede fått en input på at levestandarden vi kom til å få der nede
sannsynligvis ikke var som i Norge. Det stemte absolutt. Størstedelen av internshipet bodde vi på små
dorms, hvor vi var alltid var tre eller flere på ett rom. Sengene var treplanker med en bambusmatte/
evt tynn overmadrass på, og toalettene var på fint norsk porselenshull i bakken. Dette var likevel
noe man ble overraskende fort vant til, og som jeg tror den jevne nordmann faktisk har utrolig godt
av å oppleve i førsteperson.

Selve arbeidet der nede var veldig spennende. Vi jobbet primært som engelsklærer i high school,
hvor man hadde hovedfokus på å utvikle deres muntlige egenskaper. Til tross for en veldig streng
hverdag, fullt av press utviste barna fortsatt en veldig glede i timene, noe som også gjorde det gøy å
være lærer.

Totalt sett har jeg hatt en uforglemmelig tur. Det har vært et eventyr med opp- og nedturer, men
oppturene og opplevelsene oppveier så til de grader for det kjipe!

Lisbeth Mølller - Kairo, Egypt

Sommeren 2012 la jeg ut på det som skulle være et seks uker langt internship i Kairo. På forhånd gjør man seg naturlig nok tanker om hva en slik opplevelse medfører av erfaringer, inntrykk og kunnskap, men jeg hadde likevel relativt lave forventninger til hva jeg hadde i vente da jeg satt meg på flyet til Kairo. Det var flere grunner til at jeg ønsket å dra. Jeg ville oppleve noe nytt og annerledes. Jeg ønsket å komme meg ut av den litt for behagelige komfort-sonen, og jeg ville utfordre meg selv.

Internshipet mitt var for en NGO, og arbeidsoppgavene skulle være noe business-rettet. Fra beskrivelsen virket det som en gylden mulighet, da jeg var på utkikk etter noe som skulle være av en viss relevans for utdannelsen min innen økonomi. Nervene var naturlig nok i høyspenning da jeg ankom Kairo, men jeg ble tatt imot over all forventning av to hyggelige AIESECere fra AIESEC AAST. Jeg ble hjulpet med både praktiske ting som måtte ordnes, og vist rundt i deler av Kairo. Oppholdet i Egypt fikk en myk start, og kultursjokket alle pratet så mye om i forkant merket jeg lite til. Folk var vennlige, områdene jeg fikk se av Kairo var rene og pene. Forventningene mine om en hektisk by med et kaos av mennesker og biler stemte foreløpig ikke.

Jeg ble samme dag som jeg ankom, kjørt til huset som i utgangspunktet skulle være mitt hjem og arbeidssted de neste seks ukene. Dagen før avreise var jeg blitt advart om at dette stedet var svært avsidesliggende i forhold til alle andre på internship gjennom AIESEC, og at det for tiden kun var meg og en annen intern som arbeidet for dette prosjektet. Naiv som jeg var tenkte jeg at dette måtte være overdrevet klaging, og at det umulig kunne være så ille. Så feil kan man ta. Det viste seg etter hvert at vi i sterk grad var avhengig av å bli hentet med bil for å komme oss rundt. På dagtid var det mulig å ta en såkalt Touktouk (en liten motorisert sykkeltaxi) for å komme seg til normale taxier, men vi ble i utgangspunktet frarådet dette som jenter, da det ble regnet som utrygt. Området generelt var ikke sikkert, og å ta seg rundt utenfor de høye gjerdene som omringet eiendommen var ikke mulig. Til tross for forestillinger om at Kairo selvsagt ikke er en alminnelig Europeisk storby når det kommer til «sikkerhet», var dette langt under det jeg forventet. Normalt bor interns på tilsvarende internship i trygge områder av Kairo, områder der de lokale var vandt til å omgås vestlige turister. Dette var også under pari i forhold til hva man kan forvente av bolig når man leser AASTs egne retningslinjer.

Bygningene vi var ment å skulle arbeide og oppholde oss i hadde ingen form for Air Condition. Dette er i utgangspunktet ubehagelig nok når gradestokken tipper 40 grader i skyggen på dagtid, men da bygningen i tillegg var konstruert på en slik måte at varmen heller ikke ble sluppet ut når temperaturen sank utendørs, sier det seg selv av det ble en veldig ubehagelig bosituasjon.

Organisasjonen jeg arbeidet for, TMA, bestod denne perioden i stor grad av meg og en annen intern, og en liste med arbeidsoppgaver vi var ment til å skulle fullføre før lederen var tilbake fra ferie. Vi så dermed ingen problemer med at vi kunne flytte og gjøre arbeidet fra et annet sted med bedre forhold. Det var da vi ga beskjed om dette første gangen vi virkelig opplevde følelsen av at problemene man har neglisjeres. Et problem som i utgangspunktet kunne løses av oss selv ved at vi flyttet, ble oversett og neglisjert. Vi ble dermed nødt til å bli boende. Konsekvensene ble at vi reiste så mye som mulig, og jeg fikk dermed sett mye av Egypt. Dette var ikke hva jeg forventet eller forestilte meg da jeg booket billetter til Kairo, men naturligvis også en lærerik opplevelse.

Jeg fikk oppleve både «North Coast» og Alexandria, Dahab, Luxor og Aswan, i tillegg til Kairo. All reisingen ga meg et enda klarere blikk i hvor delt den Egyptiske kulturen er, både når det kommer til klasseskille og kultur. For en Nordmann som er vandt til at alle har tilnærmet like muligheter, og at man har muligheten til å gjøre ens liv til det man selv ønsker, var dette en tankevekker. Å oppleve klasseskillet i den Egyptiske kulturen satte virkelig ting i perspektiv, og man innser hvor heldig man er. Eksempelvis har vi ikke bare har vi en offentlig universitetsutdannelse, men den er i mange tilfeller bedre enn det private tilbudet. Som «turist» så jeg både innsiden av store «gated communities» med hus og sommerhus, fullstendig skjermet for det gemene egyptiske liv på utsiden, og jeg så innsiden av den egyptiske slummen. Sterkest inntrykk gjorde «City of the Dead», som i utgangspunktet er en enorm islamsk gravgård, men hvor de aller fattigste også bor. Man lever her fra hånden til munnen, og det er ikke her et alternativ å kunne forbedre egen livssituasjon. Store familier er vanlig, da et barn ekstra ikke blir sett som en ekstra munn å mette, men to hender ekstra som kan arbeide. Man tenker på forhånd at man i løpet av seks uker tilpasser seg og slutter å reagere like sterkt på slike inntrykk, men det var ikke tilfellet.

Jeg ble i ettertid spurt om jeg angret på at jeg dro på internship, med tanke på at det ble såpass mislykket som det ble. Det gjør jeg absolutt ikke. Ting ble ikke som forventet, men til tross for utfallet av en slik opplevelse lærer man enormt mye. Ved å bo og leve i en ny og annerledes kultur gjør man erfaringer det ikke er mulig å gjøre på andre måter. Man møter mennesker som gjør sterke inntrykk, både positivt og negativt, og som setter dype spor. Man blir etter hvert ekspert i å gjøre det beste ut av situasjonen! Det er ikke mulig å beskrive slike erfaringer og opplevelser. Det er de små hendelsene og opplevelsene man ikke tenker over der og da, det er dem som i ettertid gir et uslettelig inntrykk av en ny kultur. Det er dette man selv må oppleve.

 Jeg kan ikke si jeg anbefaler et internship gjennom AIESEC til Egypt, men arbeidet som gjøres av organisasjon generelt er virkelig imponerende. Så uansett hvor man skulle ende opp anbefaler jeg alle internship-opplevelsen!

Bashir Mamow - Nairobi, Kenya

Bashir Mamow – Kenya

My name is Bashir Mamow, and in the past summer I’ve been working in Nairobi, Kenya. I worked
for an organization called, D.F.K, which is an abbreviation for Discordant Families of Kenya. The word
discordant refers to the situation where one of the parents in a family is afflicted with HIV/AIDS. For
example, the wife can be HIV-negative, but the husband is HIV-positive. The main goal of D.F.K. is to increase the living standard of discordant families, empower them, and create partnerships with other establishments such as schools, children’s homes, clinics, and other miscellaneous institutions so that a network of support is created for all of the discordant families that D.F.K. supports.

I arrived in Kenya on June 16th, and I was welcomed by the one of the directors of D.F.K . I was taken
to a host family living in the affluent part of Nairobi, and I was immediately stunned at how big the
house was. The family had a maid that made all the food and cleaning, and on top of that, it was said
that the country’s president lived in the same neighborhood. The living situation was a complete contrast to the areas I was sent to work, one of them being Saika, where I worked as a teacher for primary school students in mostly English and math. The area was not as bad as Kibera, which is East-Africa’s largest slum, but in terms of living standards the area shared many similarities. The most apparent was the filth and garbage that were spread everywhere. In addition, the area lacked widespread electricity, and the few houses that had electricity would have pretty inconsistent power.

The experience with teaching the children was very fun and rewarding. The kids were so energetic
and eager to learn. The teachers and school staff were also very welcoming. The challenge was
mostly the language barrier. I knew they could understand me, but they would always reply in
Kiswahilli. I had to use a lot of non-verbal communication or translation from other teachers.

I was also sent to work on several IT-projects for various NGOs. One of projects was to make it easier
for the staff at an underprivileged to keep track of student payments. The challenge was to create a
database that not only contained all the necessary info, but also to make it easy enough to use for
people that were not used to computers. So I had to recall all the stuff I had learned about Excel
and macro programming, and apply it for this particular case. In addition to the database, I also
developed several websites, where the challenge working with crappy internet connection and a lack
of good web designing tools. In the end, I was pleased with the results from the IT-projects, and my
superiors were also very satisfied with the results.

My overall experience was that I had very good time in Kenya. I don’t quite get all the fuss people
make about how unsafe Africa is. If you use your common sense and don’t get too flashy with
expensive items, then chances of actually getting robbed are slim. Though, a thief managed to climb
in through our balcony, and stole most of our electrical items…. One of the things that annoyed me the most was that most people (understandably) assumed that I spoke Kiswahilli. Some people would accept that I didn’t speak Kiswahilli, but others would actually be pissed off. It was particularly the taxi drivers and the guys working on the Matatus (buses) who would angry at me for not knowing the language. I personally think it was due to Kenyans being more skeptical towards Somalis, which I can understand due to political atmosphere between the countries.

Another annoying aspect of living in Kenya was the off again – on again electricity. This especially
made it more challenging doing the IT-projects on a computer that relied on continuous charging. I
sometimes lost valuable work because of this.

All in all, I met all of incredible people and made some resourceful connections in Kenya. The experience was fun and rewarding. I would recommend anyone to work in Kenya!

Anette Torgersen, Taiwan

En sommer i Taiwan!

Syv hele uker! Det er fryktelig lenge tenkte jeg da jeg satt på flyet. Tenk om jeg ikke trives? Hva om
ingen snakker engelsk?
Jeg hadde svært mange spørsmål kværnende i hodet mitt flyturen, og på grunn av mye skolearbeid i
forkant hadde jeg ikke rukket å bli nervøs før nå.

Allikevel var det ingenting å være nervøs for. Da jeg ankom flyplassen stoden liten del av
hostfamilien å ventet på meg. Det var kun hostsøsterene mine som snakket engelsk, så det var en
utfordring i begynnelsen, men ettervært gikk det svært greit med kroppsspråk eller google translate
dersom ikke søsterene mine var i nærheten å kunne oversette.

Min EP- buddy hadde på forhånd forbredt meg på at jeg ikke måtte ha noen som helst forhåpninger
til levestandard, så jeg så for meg det værste, sove på gulvet, ingen dusj osv. Men neida! Familien
bodde i en ganske normal leilighet med både senger og innlagt vann. Jeg bodde med totalt 11
personer; mor, far, to søstre, besteforeldre, tante, onkel , to kusiner og en fetter. I tillegg hadde de
besøk av flere familiemedlemmer til middag hver dag. Litt skummelt med så mange ikke- engelsk
talende mennensker på en gang, men alle var svært hyggelige mot meg og det var bare kjempe
hyggelig å være en del av denne store familien noen uker.

Selve prosjektet bestod av å være med å arrangere en sommerskole for barn i alderen 6 – 12
år.Internsene skulle i hovedsak bidra med presentasjon av vår kultur som fakta om Norge, sang, dans
og leker. Fokuset var med lek og moro enn fagelig innhold, noe som gjorde dette prosjektet artig
både for oss som jobbet med det og barna!

Jeg er svært glad for at jeg ble med på dette! Å bli med på et Aiesec prosjekt gir en ypperlig mulighet
til å oppleve landets kultur og menneseker på en helt ny måte enn om en kun skulle feriert i landet!