Sommeren 2012 la jeg ut på det som skulle være et seks uker
langt internship i Kairo. På forhånd gjør man seg naturlig nok tanker om hva en
slik opplevelse medfører av erfaringer, inntrykk og kunnskap, men jeg hadde
likevel relativt lave forventninger til hva jeg hadde i vente da jeg satt meg
på flyet til Kairo. Det var flere grunner til at jeg ønsket å dra. Jeg ville
oppleve noe nytt og annerledes. Jeg ønsket å komme meg ut av den litt for
behagelige komfort-sonen, og jeg ville utfordre meg selv.
Internshipet mitt var for en NGO, og arbeidsoppgavene skulle
være noe business-rettet. Fra beskrivelsen virket det som en gylden mulighet,
da jeg var på utkikk etter noe som skulle være av en viss relevans for
utdannelsen min innen økonomi. Nervene var naturlig nok i høyspenning da jeg
ankom Kairo, men jeg ble tatt imot over all forventning av to hyggelige
AIESECere fra AIESEC AAST. Jeg ble hjulpet med både praktiske ting som måtte
ordnes, og vist rundt i deler av Kairo. Oppholdet i Egypt fikk en myk start, og
kultursjokket alle pratet så mye om i forkant merket jeg lite til. Folk var
vennlige, områdene jeg fikk se av Kairo var rene og pene. Forventningene mine
om en hektisk by med et kaos av mennesker og biler stemte foreløpig ikke.
Jeg ble samme dag som jeg ankom, kjørt til huset som i
utgangspunktet skulle være mitt hjem og arbeidssted de neste seks ukene. Dagen
før avreise var jeg blitt advart om at dette stedet var svært avsidesliggende i
forhold til alle andre på internship gjennom AIESEC, og at det for tiden kun
var meg og en annen intern som arbeidet for dette prosjektet. Naiv som jeg var
tenkte jeg at dette måtte være overdrevet klaging, og at det umulig kunne være
så ille. Så feil kan man ta. Det viste seg etter hvert at vi i sterk grad var
avhengig av å bli hentet med bil for å komme oss rundt. På dagtid var det mulig
å ta en såkalt Touktouk (en liten motorisert sykkeltaxi) for å komme seg til
normale taxier, men vi ble i utgangspunktet frarådet dette som jenter, da det
ble regnet som utrygt. Området generelt var ikke sikkert, og å ta seg rundt
utenfor de høye gjerdene som omringet eiendommen var ikke mulig. Til tross for
forestillinger om at Kairo selvsagt ikke er en alminnelig Europeisk storby når
det kommer til «sikkerhet», var dette langt under det jeg forventet. Normalt
bor interns på tilsvarende internship i trygge områder av Kairo, områder der de
lokale var vandt til å omgås vestlige turister. Dette var også under pari i
forhold til hva man kan forvente av bolig når man leser AASTs egne
retningslinjer.
Bygningene vi var ment å skulle arbeide og oppholde oss i
hadde ingen form for Air Condition. Dette er i utgangspunktet ubehagelig nok
når gradestokken tipper 40 grader i skyggen på dagtid, men da bygningen i
tillegg var konstruert på en slik måte at varmen heller ikke ble sluppet ut når
temperaturen sank utendørs, sier det seg selv av det ble en veldig ubehagelig
bosituasjon.
Organisasjonen jeg arbeidet for, TMA, bestod denne perioden i
stor grad av meg og en annen intern, og en liste med arbeidsoppgaver vi var
ment til å skulle fullføre før lederen var tilbake fra ferie. Vi så dermed
ingen problemer med at vi kunne flytte og gjøre arbeidet fra et annet sted med
bedre forhold. Det var da vi ga beskjed om dette første gangen vi virkelig
opplevde følelsen av at problemene man har neglisjeres. Et problem som i
utgangspunktet kunne løses av oss selv ved at vi flyttet, ble oversett og
neglisjert. Vi ble dermed nødt til å bli boende. Konsekvensene ble at vi reiste
så mye som mulig, og jeg fikk dermed sett mye av Egypt. Dette var ikke hva jeg
forventet eller forestilte meg da jeg booket billetter til Kairo, men
naturligvis også en lærerik opplevelse.
Jeg fikk oppleve både «North Coast» og Alexandria, Dahab,
Luxor og Aswan, i tillegg til Kairo. All reisingen ga meg et enda klarere blikk
i hvor delt den Egyptiske kulturen er, både når det kommer til klasseskille og
kultur. For en Nordmann som er vandt til at alle har tilnærmet like muligheter,
og at man har muligheten til å gjøre ens liv til det man selv ønsker, var dette
en tankevekker. Å oppleve klasseskillet i den Egyptiske kulturen satte virkelig
ting i perspektiv, og man innser hvor heldig man er. Eksempelvis har vi ikke
bare har vi en offentlig universitetsutdannelse, men den er i mange tilfeller
bedre enn det private tilbudet. Som «turist» så jeg både innsiden av store
«gated communities» med hus og sommerhus, fullstendig skjermet for det gemene
egyptiske liv på utsiden, og jeg så innsiden av den egyptiske slummen. Sterkest
inntrykk gjorde «City of the Dead», som i utgangspunktet er en enorm islamsk
gravgård, men hvor de aller fattigste også bor. Man lever her fra hånden til
munnen, og det er ikke her et alternativ å kunne forbedre egen livssituasjon.
Store familier er vanlig, da et barn ekstra ikke blir sett som en ekstra munn å
mette, men to hender ekstra som kan arbeide. Man tenker på forhånd at man i
løpet av seks uker tilpasser seg og slutter å reagere like sterkt på slike
inntrykk, men det var ikke tilfellet.
Jeg ble i ettertid spurt om jeg angret på at jeg dro på
internship, med tanke på at det ble såpass mislykket som det ble. Det gjør jeg
absolutt ikke. Ting ble ikke som forventet, men til tross for utfallet av en
slik opplevelse lærer man enormt mye. Ved å bo og leve i en ny og annerledes
kultur gjør man erfaringer det ikke er mulig å gjøre på andre måter. Man møter
mennesker som gjør sterke inntrykk, både positivt og negativt, og som setter
dype spor. Man blir etter hvert ekspert i å gjøre det beste ut av situasjonen!
Det er ikke mulig å beskrive slike erfaringer og opplevelser. Det er de små
hendelsene og opplevelsene man ikke tenker over der og da, det er dem som i
ettertid gir et uslettelig inntrykk av en ny kultur. Det er dette man selv må
oppleve.
No comments:
Post a Comment