Hanna Aks Holm - Etiopa

The video is made by Hanna Aks Holm. She was a student at NTNU in Trondheim when she went on an internship to Etiopa from 12th of January to 23rd of February in 2012.

Karoline Aadland - Nairobi, Kenya

De viktigste ukene i mitt liv

Så lenge jeg kan huske har jeg villet dra til Afrika, og da Aiesec begynte promoteringen av
sine Summer Internships forrige semester var jeg ikke et sekund i tvil. Jeg satt meg ned
med en bok over alle verdens land og lot magefølelsen ta avgjørelsen for meg; Kenya ble
oppsummert i noen magiske bilder og to ord: ”Hakuna matata” – ”No worries”

Jeg leste meg gjennom rundt 80 tilgjengelige internships i Kenya og landet på et
nyoppstartet prosjekt hvor jeg kunne være 50% lærer og 50% financial teamster på en
barneskole kalt Childrock Initiative i Nairobis nest største slum, Mukuru. I tiden som
fulgte gikk eksamener, skypeintervju, flybilletter, reiseforsikring og vaksiner i orden, og
etter storinnkjøp av gaver og myggbeskyttelse, et google-søk av Nairobi og en minnerik
flytur var jeg plutselig i Kenya.

Velkomstkomiteen bestående av tre smørblide Aiesecere og en taxisjåfør som skulle bli
min faste redningsmann, tok vel i mot meg og kjørte meg til mitt nye hjem. Det var sen
kveld og familien virket ikke å ha fått beskjed om at jeg skulle komme, men jeg skjønte
fort at det ikke var noen grunn til å føle seg utilpass, der jeg ble ønsket velkommen med
midnattsmiddag, løfter om evig vennskap og tilbud om å være med ”på hytten” neste dag.

Rommet mitt var mørkt og uten elektrisitet. Fullt påkledd og innrullet i myggmiddel og
myggnett la jeg meg til å sove i sengen og forsøkte å ignorere kravlingen til noe jeg ikke
ante hva var. Det skulle vise seg at jeg hadde en del ubehagelige netter foran meg sammen
med noen hundre kakerlakker, men etter hvert lærte jeg meg både å ta knekken på dem
og å ignorere dem. Til slutt ga jeg dem til og med navn for at de skulle virke litt koseligere.

Første dag i slummen gjorde inntrykk. Å være senter for all oppmerksomhet og samtidig
forsøke å ta inn over seg omgivelsene var sterkt. Både barn og voksne kom bort og tok
på meg og stirret fascinert på huden min. Overalt ble jeg møtt med store øyne, store smil
og ”Mzungu, how are you?” (Mzungu = hvit person). Møtet med skolen var ubeskrivelig.
Jeg ble tatt i mot som en superstjerne med sang og dans og presentert for alle klassene.
Da direktøren på slutten av dagen spurte barna: ”Who wants Karoline to teach their
class?” skjøt samtlige hender i været. ”Who wants to invite her for a sleep over?” Samme
respons. Varmen og gjestfriheten som møtte meg overskygget det meste av inntrykkene
som var vanskelige å fordøye. Jeg fikk velge hvilke klasser og fag jeg ville undervise
i, og valgte engelsk i 7. og 8. klasse. Deretter fikk jeg en engelskbok i hånden og frie
tøyler til å legge opp undervisningen. Å undervise skulle vise seg å bli noe av det beste
med hele oppholdet. Den iveren, gleden og takknemmeligheten barna viste i og utenfor
klasserommet har satt dype spor i meg, og har vært bakgrunn for mye smil og tårer.

Til sammen var vi 6 interns på skolen; fra Tyskland, Sveits, Pakistan, Tsjekkia, Kina og
Norge. Rammene rundt prosjektet var opp til oss, og vi satt oss ned med ledelsen på
skolen og forsøkte å kartlegge skolens grunnleggende behov. Fokuset ble lagt på to ting:
bærekraftig utvikling for matprogrammet og utvidelse av skolen. I begynnelsen kjøpte
vi inn mat selv, da alt skolen hadde å tilby barna var ris uten tilbehør. Etter hvert fikk vi
utarbeidet en ønsket ukentlig meny sammen med en matleverandør som leverte til andre
barneskoler, og satt i gang med å kontakte potensielle bidragsytere og sponsorer både
lokalt og internasjonalt.

Den største utfordringen med arbeidet var tiden som gikk for fort og prosesser som
gikk frustrerende sakte. Kombinert med dårlig internettilgang medførte ”African time”
at fremgangen i prosjektet aldri gikk så fort som vi håpet på, og vi sitter alle igjen med
følelsen av å ville gjøre så mye mer. Et ukelangt sykeopphold, et ran som medførte 3 dager
frem og tilbake til forskjellige politistasjoner og noen fantastiske helgeturer til kysten og
på safari gjorde også sitt for at 7 uker i Kenya var over på et blunk.

Jeg sitter igjen med så mange inntrykk og følelser at det er vanskelig å gi et godt innblikk
med et kort blogginnlegg. Å ta farvel med barna og alle jeg ble kjent med i slummen,
vertsfamilien min og kjæresten jeg fikk i løpet av oppholdet er noe av det vanskeligste jeg
har gjort. Det har ikke gått en dag siden jeg kom hjem for snart 3 måneder siden uten at
barna, lærerstaben, skolen og vertsfamilien har vært i tankene mine. Jeg har fått mange
vennskap for livet, og er gjennom kjæresten min i kontakt med skoleledelsen hver dag.
Planleggingen av en ny sommer i Nairobi er i gang, og billettene for besøk i påsken er
bestilt og ligger langt der fremme som et beroligende lyspunkt. Jeg kan ikke se for meg en
viktigere erfaring enn den dette oppholdet har gitt meg. Min eneste oppfordring til alle
dere som lurer: Bruk muligheten du har til å skape ekte glede både for deg selv og alle du
møter gjennom fantastiske erfaringer og opplevelser og dra som intern med Aiesec <3

http://karoinkenya.wordpress.com/ Min begynnelse på blogg under oppholdet

Mari Arnestad and Ida Kristin Johansen - Tianjin, China

During a class at our school this spring, we were informed about the AIESEC internships in China. The idea of a summer in China was too tempting, and we decided to take the chance, to apply a volunteer internship in China.

27^th of June was the day it all started. By coincidence we ended up flying first class to Beijing, having a pretty good start to a pretty good summer. We spent one week in Beijing, sightseeing like never before. After continuous walking from one attraction to another for seven straight days we did not manage to see all we had planned. However we did manage to see the places and things that were most important to us, and we were prepared to enter the non-tourist existence when heading towards Tianjin, where our internship would find place.

We went by train to Wuqing – in the suburbs of Tianjin where our school was located. Besides the school and an oddly placed, but very nice, outlet village, there was not much to see in Wuqing. However, when our internship started it turned out that we did not have a lot of time besides planning lessons and activities for school children in the age 14-18 years old. We had been informed that we were going to teach Chinese children English, so we were pretty surprised when finding out that we were actually a part of a Model UN summer camp. This information naturally lead to some more work for us, as we had not prepared material related to the UN. Luckily this worked out okay, and we had lessons with the kids discussing relevant topics. We told them how we experienced the issues, and they told us their view. This was very interesting, and we realized how big the differences in thinking and acting actually are.

It was the first time that Yinghua International School arranged a Model UN camp like this summer. Plans, sets of organizing and rules changed almost everyday. It was challenging keeping up to date what was actually happening, and what the leaders of the camp wanted us to learn the students. In some way we normally knew what we were going to do a day or so in advance, which made the camp work out okay. Besides the actual lessons of the day, we also arranged sporting activities for the students during the evening. This time we spent playing football, basketball, dancing, and mainly letting the children choose what kind of activity they wanted to do. We thought this was a nice way to let them have a say, in a camp that was very strict on the children in Norwegian standards. The students stayed in dorms at the school and had a number of rules to follow. As Norwegians we reacted to this as a very strict way of organizing a volunteer summer camp, but the students did not seem to mind all that much. They are used to walking in lines when going to the canteen, to be ranged after their skills in front of the class and to have restrictions between interacting with other students. One of the rules we thought was the strangest was the rule about falling in love with other students as this could lead to direct suspension from the camp!

 The Model UN camp kept us occupied for entire days in the two weeks it was arranged. It was fun tough, having a job to do, and deadlines to work towards. Of course we had some free time as well, where we often chose to go for a workout in the gym that was located inside (!) the nearest supermarket. It was nice getting away from the school area. It was an enormous school, with a sporting fields, basketball courses, dorms, swimming pool and a big cafeteria. But the fence around it, and guards sitting by the gates made it feel like a prison. We were of course welcome to leave the school whenever, and we also saw the need of this because you went crazy being the same place all the time.

After the first camp ended, we had a couple of days off. The rest of the group of volunteers had some arranged trips to Beijing to do some sightseeing. However, we had already seen what they were going to see, and decided to travel by our selves. We wanted to go to a different Chinese city, and ended up on the train to Taian. This is a city by the foot of one of the five holy mountains of China – Mount Tai. This was also the purpose of our trip, to climb the mountain. The mountain hike consisted solely of steps – but there were 12 000 of them so we felt tired enough. A nice trip, despite of fog and just tourist shops on top of the mountain. We treated ourselves to a stay at a nice hotel and enjoyed mattresses and clean baths for the first time since Beijing. The feeling was indescribable.

 Back in Wuqing we were ready for the next summer camp. This was a shorter summer camp for younger children, about 10-12 years old. We had little information about what our role in this camp was, but we thought we would function as sort of assistants in an Oral English camp. When the camp started we were suddenly leading the classes, and the Chinese English teachers were the ones assisting. Improvising class activities and language games made it all work out. However this camp had very different rules from the Model UN camp, and we now had a lot of free time as four or five volunteers were in charge of one class.

The second camp ended early because of the bad weather in the North West area of China. The rain would never stop, and this lead to parents coming to pick up their kids before the camp was finished, and so the project was not completely finished. We were okay with this, as we felt ready to leave Wuqing, to go to Shanghai.

We took the bullet train to Shanghai, ready to live a more urban life. Bringing with us a cold – which probably came because of all the rain, the sightseeing was not at the same speed as in Beijing. Or maybe it was the Chinese culture that had affected us more than we would admit? Anyways, our couple of days in Shanghai was great. Shanghai is often illustrated as the Chinese New York, and seeing the urban way of living mixed with poor housing and living condition left impressions on us both.

Our flight back to Norway was booked from Beijing, and so we took our last night there, having a pleasant reunion with our previous Beijing hotel. At this point we were kind of tired, ready to come back to Norway, but not ready to leave China. Strange feeling, but I guess we just have to come back. There are so many places and things we did not get to see. The distances are just too big, and you really need a lot of time if you are going to experience China to the fullest. We are happy to be back in Norway so that we can let the impressions of a world so different from our own sink in, and are already looking forward to our next trip to China. 

Ørjan Skaga - Auckland, New Zealand

Allerede før Boing flyet på vei fra Auckland til Dubai letter, kommer jeg i snakk en amerikansk dame.
Hun spør hvorfor jeg har vært i New Zealand, så jeg forsøker raskt å oppsummere de siste månedene.
Men det viser seg at det ikke er like enkelt.

Oppholdet i New Zealand har vært svært innholdsrikt, engasjerende og utfordrende. Jeg har arbeidet
i MUMA (Manukau Urban Maori Authority), som er en liten organisasjon med mål om å forbedre
forholdene til Maoriene i Auckland. Dessverre tilhører Maorier ofte den fattigste delen av samfunnet.
Selv om man sjeldent opplever direkte rasisme, topper Maorier de fleste statistikker når det gjelder
fattigdom, alkohol misbruk og overvekt. Videre er det få som tar høyere utdanning og man finner
et unaturlig høyt antall tenåringsforeldre. Selv om kun 15 % av befolkningen i New Zealand er
Maorier, tilhører 50 % av alle fengslede personer denne folkegruppen. MUMA har satt opp flere
prosjekter som forsøker å bedre forholdene for Maorier i Auckland. De har blant annet startet opp
et mentorprogram, en kjøreskole og et program for å hjelpe straffedømte tilbake til samfunnet. Min
jobb var å lage prosjektbeskrivelser for flere nye prosjekter de ønsker å starte opp, for så å søke om
støtte til disse.

Fordelen med å reise gjennom AIESEC er at du har to forskjellige parter du kan få hjelpe fra. Dersom
det oppstår problemer på arbeidsplassen har du en lokal AIESEC komité til å hjelpe deg. På samme
måte kan arbeidsgiveren hjelpe deg dersom AIESEC sin lokal komité ikke er like behjelpelig som først
avtalt. Min arbeidsgiver var heldigvis svært inkluderende og det gikk ikke lang tid før jeg ble en del av
stor familien eller ”whanau” som det blir kalt på Maorisk. Fordelen med å flytte til et land er at man
blir kjent med kulturen på en helt annen måte enn man ville blitt som turist. Når det er sagt, er New
Zealand et fantastisk land å være turist i. Det er litt som om alle fire verdensdelene er presset inn på
et par øyer i stillehavet.

Etter at vi har fått servert flyturens første måltid kommer jeg til å tenke på at jeg nå har snakket non-
stop hele turen om New Zealand. Den amerikanske damen ved siden av meg har kun vært i New
Zealand en uke og har akkurat like lite kunnskap om Noe Zealand som jeg hadde før avreise. Jeg
forklarer videre at forholdet mellom New Zealandske myndigheter og Maorier har i løpet av de siste
tiårene gjennomgått flere prøvelser. Bland annet krangles det fortsatt om innholdet i en traktat som
ble signert på 1800-tallet. Maoriene mener teksten som ble oversatt til Maorisk ikke er korrekt og de
derfor ikke sa seg enig i å gi fra seg makt og eiendommer til det britiske kongeriket.

New Zealandske myndigheter har også hatt store utfordringer med å integrere enkelte stammer med
resten av samfunnet og dessverre er det på enkelte områder oppstått et to-kulturelt samfunn. For
eksempel finnes det et flagg for New Zealand og et annet for Maorier. Men heldigvis finnes rugby
– en sport som på flere områder har klart å forene New Zealand. Etter to uker hadde jeg sett VM
finalen fra 2011 to ganger og rugby landslagets «all blacks» flagg er blant enkelte nå foreslått som
New Zealands nye offisielle flagg.

Mens flyet startet innflygningen til Dubai håper jeg den amerikanske turisten ikke bare er lei av mitt
mas om New Zealand, men også har fått et litt mer nyansert bilde av et utrolig fascinerende land. Det
har ihvertfall jeg fått.

Diana Draganescu - Brussels, Belgium

Hello dear reader,

My name is Diana, I am a 23 year old Exchange Participant from Romania. This year I was fortunate
enough to experience the AIESEC Global Internship Programme through the lovely AIESEC Norway .

More than one month ago I got a phone call announcing me that in the end of August I will start my
internship in Microsoft Europe. I couldn’t believe it – I was finally going to experience the exchange
programme that I was telling people about for 5 years while I was in AIESEC. And so I embarked in a
wonderful one year challenging and intense learning experience in Brussels.

I am currently working in the Legal and Corporate Affairs (LCA) department of Microsoft in Europe,
one of the biggest multinationals in the world, coordinating projects for Small and Medium
Enterprises. It’s a dream job and for sure something totally out of my comfort zone, which makes it
even more exciting. Every day brings new opportunities to learn something new, experience a new
area that you never thought you would before. Working in Microsoft is very exciting because of the
dynamic, culturally diverse working environment and because of the cool technologies we have
access to.

From my short time spend here I realized that I am very lucky: I am working in one of the best top
LCA offices in the world, I have the opportunity to learn from amazing people that have achieved
unbelievable things, every day brings something new to the table and I discovered a new area where
I would love to work in. How many young people have the same opportunities? Not many…

An internship abroad is also a very good opportunity to experience being independent (especially for
people that are taking this opportunity for the first time). Exploring new places is another benefit of
an internship abroad and in my case Brussels has a lot of things to offer. Experiencing a new culture
and having the chance to travel to other countries was an incentive for me when I decided to go in
exchange.

So my advice for you?

If you feel an itch to explore different cultures, test yourself, get yourself out of your contort zone,
learn new things every day and practice the knowledge and skills acquired in university, then GO IN
EXCHANGE! It’s the perfect time to do it and you will see how this experience will become a turning
point in your life

Good luck dear reader and I hope to read about your experiences next,

Hugs from Brussels, Diana

Andreas Helland - Hangzhou, Kina

Av min deltagelse på et av AIESEC sine internships ante jeg virkelig ikke hva jeg kunne forvente. En
ting er sikkert – turen utviklet seg til å bli et eventyr uten like. Selve internshipet gikk ut på å jobbe som engelsklærer for elever på kinesisk high school. Arbeidsmengden var absolutt overkommelig, og vi ble også spandert på en god del reising og andre ting.

I det jeg satt meg på flyet fra Frankfurt til Shanghai, var det mange tanker som surret rundt i hodet
mitt, både om hvordan det ville bli og hvordan jeg ville takle oppholdet. Jeg hadde valgt å legge inn
litt ferie både før og etter selve internshipet. Det var da litt spesielt å lande i kanskje verdens største
by, for deretter å finne veien via sentrum til togstasjonen, deretter ta riktig tog til Beijing og finne
hostellet; helt alene! Tilværelsen der nede var likevel noe man fort ble vant til, og noe som absolutt
kan likes. Man blir kjent med så utrolig mange interessante mennesker, og får virkelig utvidet sine
perspektiver. Det jeg møtte var en utrolig spennende kultur og et veldig interessant og annerledes folkeslag.
Hvorvidt man kan kalle det et kulturkrasj kan diskuteres, men det var i hvert fall store forskjeller i
levestandard, tenkemåte, holdninger og atferd.

Internshipet var drevet ut ifra en hovedbase i Hangzhou, hvor også alle internsene møttes da alt
skulle begynne. Plutselig var vi da blitt et stort godt konglomerat bestående av 60 interns fra alle
verdens hjørner. Dette var personer jeg nå skulle tilbringe de neste 40 dagene med, noe som viste
seg å bli en veldig interessant, spennende og lærerik tid. Vi reiste mye rundt i landet, og fikk sett
mange interessante steder og byer.

Fra våre buddier i Norge hadde vi allerede fått en input på at levestandarden vi kom til å få der nede
sannsynligvis ikke var som i Norge. Det stemte absolutt. Størstedelen av internshipet bodde vi på små
dorms, hvor vi var alltid var tre eller flere på ett rom. Sengene var treplanker med en bambusmatte/
evt tynn overmadrass på, og toalettene var på fint norsk porselenshull i bakken. Dette var likevel
noe man ble overraskende fort vant til, og som jeg tror den jevne nordmann faktisk har utrolig godt
av å oppleve i førsteperson.

Selve arbeidet der nede var veldig spennende. Vi jobbet primært som engelsklærer i high school,
hvor man hadde hovedfokus på å utvikle deres muntlige egenskaper. Til tross for en veldig streng
hverdag, fullt av press utviste barna fortsatt en veldig glede i timene, noe som også gjorde det gøy å
være lærer.

Totalt sett har jeg hatt en uforglemmelig tur. Det har vært et eventyr med opp- og nedturer, men
oppturene og opplevelsene oppveier så til de grader for det kjipe!

Lisbeth Mølller - Kairo, Egypt

Sommeren 2012 la jeg ut på det som skulle være et seks uker langt internship i Kairo. På forhånd gjør man seg naturlig nok tanker om hva en slik opplevelse medfører av erfaringer, inntrykk og kunnskap, men jeg hadde likevel relativt lave forventninger til hva jeg hadde i vente da jeg satt meg på flyet til Kairo. Det var flere grunner til at jeg ønsket å dra. Jeg ville oppleve noe nytt og annerledes. Jeg ønsket å komme meg ut av den litt for behagelige komfort-sonen, og jeg ville utfordre meg selv.

Internshipet mitt var for en NGO, og arbeidsoppgavene skulle være noe business-rettet. Fra beskrivelsen virket det som en gylden mulighet, da jeg var på utkikk etter noe som skulle være av en viss relevans for utdannelsen min innen økonomi. Nervene var naturlig nok i høyspenning da jeg ankom Kairo, men jeg ble tatt imot over all forventning av to hyggelige AIESECere fra AIESEC AAST. Jeg ble hjulpet med både praktiske ting som måtte ordnes, og vist rundt i deler av Kairo. Oppholdet i Egypt fikk en myk start, og kultursjokket alle pratet så mye om i forkant merket jeg lite til. Folk var vennlige, områdene jeg fikk se av Kairo var rene og pene. Forventningene mine om en hektisk by med et kaos av mennesker og biler stemte foreløpig ikke.

Jeg ble samme dag som jeg ankom, kjørt til huset som i utgangspunktet skulle være mitt hjem og arbeidssted de neste seks ukene. Dagen før avreise var jeg blitt advart om at dette stedet var svært avsidesliggende i forhold til alle andre på internship gjennom AIESEC, og at det for tiden kun var meg og en annen intern som arbeidet for dette prosjektet. Naiv som jeg var tenkte jeg at dette måtte være overdrevet klaging, og at det umulig kunne være så ille. Så feil kan man ta. Det viste seg etter hvert at vi i sterk grad var avhengig av å bli hentet med bil for å komme oss rundt. På dagtid var det mulig å ta en såkalt Touktouk (en liten motorisert sykkeltaxi) for å komme seg til normale taxier, men vi ble i utgangspunktet frarådet dette som jenter, da det ble regnet som utrygt. Området generelt var ikke sikkert, og å ta seg rundt utenfor de høye gjerdene som omringet eiendommen var ikke mulig. Til tross for forestillinger om at Kairo selvsagt ikke er en alminnelig Europeisk storby når det kommer til «sikkerhet», var dette langt under det jeg forventet. Normalt bor interns på tilsvarende internship i trygge områder av Kairo, områder der de lokale var vandt til å omgås vestlige turister. Dette var også under pari i forhold til hva man kan forvente av bolig når man leser AASTs egne retningslinjer.

Bygningene vi var ment å skulle arbeide og oppholde oss i hadde ingen form for Air Condition. Dette er i utgangspunktet ubehagelig nok når gradestokken tipper 40 grader i skyggen på dagtid, men da bygningen i tillegg var konstruert på en slik måte at varmen heller ikke ble sluppet ut når temperaturen sank utendørs, sier det seg selv av det ble en veldig ubehagelig bosituasjon.

Organisasjonen jeg arbeidet for, TMA, bestod denne perioden i stor grad av meg og en annen intern, og en liste med arbeidsoppgaver vi var ment til å skulle fullføre før lederen var tilbake fra ferie. Vi så dermed ingen problemer med at vi kunne flytte og gjøre arbeidet fra et annet sted med bedre forhold. Det var da vi ga beskjed om dette første gangen vi virkelig opplevde følelsen av at problemene man har neglisjeres. Et problem som i utgangspunktet kunne løses av oss selv ved at vi flyttet, ble oversett og neglisjert. Vi ble dermed nødt til å bli boende. Konsekvensene ble at vi reiste så mye som mulig, og jeg fikk dermed sett mye av Egypt. Dette var ikke hva jeg forventet eller forestilte meg da jeg booket billetter til Kairo, men naturligvis også en lærerik opplevelse.

Jeg fikk oppleve både «North Coast» og Alexandria, Dahab, Luxor og Aswan, i tillegg til Kairo. All reisingen ga meg et enda klarere blikk i hvor delt den Egyptiske kulturen er, både når det kommer til klasseskille og kultur. For en Nordmann som er vandt til at alle har tilnærmet like muligheter, og at man har muligheten til å gjøre ens liv til det man selv ønsker, var dette en tankevekker. Å oppleve klasseskillet i den Egyptiske kulturen satte virkelig ting i perspektiv, og man innser hvor heldig man er. Eksempelvis har vi ikke bare har vi en offentlig universitetsutdannelse, men den er i mange tilfeller bedre enn det private tilbudet. Som «turist» så jeg både innsiden av store «gated communities» med hus og sommerhus, fullstendig skjermet for det gemene egyptiske liv på utsiden, og jeg så innsiden av den egyptiske slummen. Sterkest inntrykk gjorde «City of the Dead», som i utgangspunktet er en enorm islamsk gravgård, men hvor de aller fattigste også bor. Man lever her fra hånden til munnen, og det er ikke her et alternativ å kunne forbedre egen livssituasjon. Store familier er vanlig, da et barn ekstra ikke blir sett som en ekstra munn å mette, men to hender ekstra som kan arbeide. Man tenker på forhånd at man i løpet av seks uker tilpasser seg og slutter å reagere like sterkt på slike inntrykk, men det var ikke tilfellet.

Jeg ble i ettertid spurt om jeg angret på at jeg dro på internship, med tanke på at det ble såpass mislykket som det ble. Det gjør jeg absolutt ikke. Ting ble ikke som forventet, men til tross for utfallet av en slik opplevelse lærer man enormt mye. Ved å bo og leve i en ny og annerledes kultur gjør man erfaringer det ikke er mulig å gjøre på andre måter. Man møter mennesker som gjør sterke inntrykk, både positivt og negativt, og som setter dype spor. Man blir etter hvert ekspert i å gjøre det beste ut av situasjonen! Det er ikke mulig å beskrive slike erfaringer og opplevelser. Det er de små hendelsene og opplevelsene man ikke tenker over der og da, det er dem som i ettertid gir et uslettelig inntrykk av en ny kultur. Det er dette man selv må oppleve.

 Jeg kan ikke si jeg anbefaler et internship gjennom AIESEC til Egypt, men arbeidet som gjøres av organisasjon generelt er virkelig imponerende. Så uansett hvor man skulle ende opp anbefaler jeg alle internship-opplevelsen!

Bashir Mamow - Nairobi, Kenya

Bashir Mamow – Kenya

My name is Bashir Mamow, and in the past summer I’ve been working in Nairobi, Kenya. I worked
for an organization called, D.F.K, which is an abbreviation for Discordant Families of Kenya. The word
discordant refers to the situation where one of the parents in a family is afflicted with HIV/AIDS. For
example, the wife can be HIV-negative, but the husband is HIV-positive. The main goal of D.F.K. is to increase the living standard of discordant families, empower them, and create partnerships with other establishments such as schools, children’s homes, clinics, and other miscellaneous institutions so that a network of support is created for all of the discordant families that D.F.K. supports.

I arrived in Kenya on June 16th, and I was welcomed by the one of the directors of D.F.K . I was taken
to a host family living in the affluent part of Nairobi, and I was immediately stunned at how big the
house was. The family had a maid that made all the food and cleaning, and on top of that, it was said
that the country’s president lived in the same neighborhood. The living situation was a complete contrast to the areas I was sent to work, one of them being Saika, where I worked as a teacher for primary school students in mostly English and math. The area was not as bad as Kibera, which is East-Africa’s largest slum, but in terms of living standards the area shared many similarities. The most apparent was the filth and garbage that were spread everywhere. In addition, the area lacked widespread electricity, and the few houses that had electricity would have pretty inconsistent power.

The experience with teaching the children was very fun and rewarding. The kids were so energetic
and eager to learn. The teachers and school staff were also very welcoming. The challenge was
mostly the language barrier. I knew they could understand me, but they would always reply in
Kiswahilli. I had to use a lot of non-verbal communication or translation from other teachers.

I was also sent to work on several IT-projects for various NGOs. One of projects was to make it easier
for the staff at an underprivileged to keep track of student payments. The challenge was to create a
database that not only contained all the necessary info, but also to make it easy enough to use for
people that were not used to computers. So I had to recall all the stuff I had learned about Excel
and macro programming, and apply it for this particular case. In addition to the database, I also
developed several websites, where the challenge working with crappy internet connection and a lack
of good web designing tools. In the end, I was pleased with the results from the IT-projects, and my
superiors were also very satisfied with the results.

My overall experience was that I had very good time in Kenya. I don’t quite get all the fuss people
make about how unsafe Africa is. If you use your common sense and don’t get too flashy with
expensive items, then chances of actually getting robbed are slim. Though, a thief managed to climb
in through our balcony, and stole most of our electrical items…. One of the things that annoyed me the most was that most people (understandably) assumed that I spoke Kiswahilli. Some people would accept that I didn’t speak Kiswahilli, but others would actually be pissed off. It was particularly the taxi drivers and the guys working on the Matatus (buses) who would angry at me for not knowing the language. I personally think it was due to Kenyans being more skeptical towards Somalis, which I can understand due to political atmosphere between the countries.

Another annoying aspect of living in Kenya was the off again – on again electricity. This especially
made it more challenging doing the IT-projects on a computer that relied on continuous charging. I
sometimes lost valuable work because of this.

All in all, I met all of incredible people and made some resourceful connections in Kenya. The experience was fun and rewarding. I would recommend anyone to work in Kenya!

Anette Torgersen, Taiwan

En sommer i Taiwan!

Syv hele uker! Det er fryktelig lenge tenkte jeg da jeg satt på flyet. Tenk om jeg ikke trives? Hva om
ingen snakker engelsk?
Jeg hadde svært mange spørsmål kværnende i hodet mitt flyturen, og på grunn av mye skolearbeid i
forkant hadde jeg ikke rukket å bli nervøs før nå.

Allikevel var det ingenting å være nervøs for. Da jeg ankom flyplassen stoden liten del av
hostfamilien å ventet på meg. Det var kun hostsøsterene mine som snakket engelsk, så det var en
utfordring i begynnelsen, men ettervært gikk det svært greit med kroppsspråk eller google translate
dersom ikke søsterene mine var i nærheten å kunne oversette.

Min EP- buddy hadde på forhånd forbredt meg på at jeg ikke måtte ha noen som helst forhåpninger
til levestandard, så jeg så for meg det værste, sove på gulvet, ingen dusj osv. Men neida! Familien
bodde i en ganske normal leilighet med både senger og innlagt vann. Jeg bodde med totalt 11
personer; mor, far, to søstre, besteforeldre, tante, onkel , to kusiner og en fetter. I tillegg hadde de
besøk av flere familiemedlemmer til middag hver dag. Litt skummelt med så mange ikke- engelsk
talende mennensker på en gang, men alle var svært hyggelige mot meg og det var bare kjempe
hyggelig å være en del av denne store familien noen uker.

Selve prosjektet bestod av å være med å arrangere en sommerskole for barn i alderen 6 – 12
år.Internsene skulle i hovedsak bidra med presentasjon av vår kultur som fakta om Norge, sang, dans
og leker. Fokuset var med lek og moro enn fagelig innhold, noe som gjorde dette prosjektet artig
både for oss som jobbet med det og barna!

Jeg er svært glad for at jeg ble med på dette! Å bli med på et Aiesec prosjekt gir en ypperlig mulighet
til å oppleve landets kultur og menneseker på en helt ny måte enn om en kun skulle feriert i landet!

Jens Aass - Tianjin, Kina

 After almost 10 months working at AIESEC NHH, sending students on internships to all over the world, I realized that I needed to try the product myself. So finally the 22^nd of June it was my turn, heading for an internship in China. First stop –Shanghai where I stayed for several days climbing 400 meter high skyscrapers (with lift of course), exploring the differences of Chinese cuisine and city culture and visiting museums, pubs and everything else this enormous city has to offer. Next, it was time for Beijing and then Tianjin where my internship was waiting. After spending my first time in Shanghai and Beijing, both huge cities with more than 15 million people, I thought Tianjin would be small in comparison. But for me as a Norwegian, I quickly learned that there is no such thing as a small city in China, and Tianjin with its 10 million inhabitants was more than big enough to explore during the 5 weeks I stayed there. Basically, everything in China is big and there are so much people wherever you go!

During the internship we stayed in the suburb Wuqing of Tianjin at Yinghua International School. Here we worked, ate and slept (on the hardest beds ever). We were a team of 14 international volunteers, a bunch of Chinese volunteers and some professional Chinese teachers responsible for making an English summer camp for Chinese students at the school. The main idea of the camp was to teach the kids about the Model UN (the United Nations), something the Chinese organizers from AIESEC didn’t tell us before arrival in Tianjin. So, in few days I had to learn everything about the United Nations before I was going to teach the school kids the same. Thanks to good training from Canadian teachers at the school, it turned out in a good way, and I enjoyed each day with my class having discussions about social issues, talking about differences between China and other parts of the world, playing games and in general just having fun.

Meeting with the Chinese school system on the other hand was a big culture shock for me. The security and the constantly surveillance of the school really surprised me, and each classroom was videotaped and the school was guarded with its own school army of guards. Students were not allowed to leave the school without permission and teachers (us) could not leave the school in the night. In the beginning, we felt a bit locked inside the school walls and that our freedom was taken away from us. But again the Canadians came to our rescue and afterwards we got free entrance to the school area. Still, the students were locked inside their dorms at nine o’clock with chains around the front door, so I guess that’s how the school life in China is – no freedom.

Overall, I had a fantastic summer in China with big impressions and so many good memories. I also got to travel and see a lot of places in China, even though China is enormous and in fact I only saw a small percentage of the country. In addition to visiting Shanghai and Beijing the Chinese volunteers from the school invited us to their home cities and we climbed the Great Wall and the holy mountain of Taishan and visited the biggest wooden Bodhisattva sculpture in the world (if you are interested in Buddhist sculptures) to pay our respects. But I think the most important thing is the people I met and all the new friends and contacts I made during my 7 weeks in China. Chinese people are so friendly and helpful and as a foreigner in China you really feel like a superstar because everyone is so interested in you and gives you their full attention. And btw random Chinese people also like to take sneak pictures of you, which can be both fun and annoying at times. Another important thing, food in China is great and is a reason to go by itself.

My 7 weeks in China have been by far some of the most eventful weeks in my life and I have learned, seen and done so many things during this amazing time. Many thanks to AIESEC and Yinghua International School who gave me this opportunity and I will definitely go back to China another time!

Silje Drevland - Mathare, Kenya

  Sometimes you make decisions you just know is gonna change your life. It can turn out to be a good, challenging or even a bad experience, either way you will learn from it. For me, going on exchange with AIESEC turned out to be the greatest experience I have ever had, and what was supposed to be an 8 week internship turned into 15 weeks in the beautiful country of Kenya. 

A city that can seem chaotic, unstructured and dodgy at first, Nairobi can be enough to give even the most experienced traveller cold feet. Another intern and friend of mine from Germany was never picked up at the airport, so his first meeting with Kenya was being hijacked by a «taxi driver», taken to an ATM and robbed with a knife, before being dropped off in a bad end of town at night. But still, even with horror stories like this one, I feel Nairobi has an undeserved bad reputation. The same rules apply here as for the rest of the world's big cities; be attentive and take your precautions, and you should find Nairobi to be a beautiful, colourful and enjoyable place full of warmth and friendly faces, and an easy place to feel like home. The story of my friend's carjacking happened more than a year ago, and he is still living in Nairobi working for a Kenyan company, with no plans of returning to the «safe» environment of Europe. 

My first meeting with the slum area Mathare and the school where I was gonna work was no less than overwhelming. «Don't you feel like a rock star?» my aiesec buddy asked me as we were walking through the slum. And I did. Kids came running at us from every direction, smiling, laughing, shaking my hand and asking «Mzungu! How are you?», their mothers sitting in front of their houses greeting and welcoming me with a friendliness I found to be characteristic of Mathare. But the generosity of infectious happiness and the materialistic situation did not match. Being a teacher student and having experience from working in the Norwegian school system, I was shocked to see the conditions of my school project. 340 students were cramped together, most of them on the dirt floor, in a small number of rusty shacks scattered around an area of the slum. The supplies we had access to were restricted to chalk and blackboards, plus a small collection of old and torn books. But even with these huge limitations, the kids, to my surprise, turned out to be extremely bright and attentive! Somewhat opposite to what I have experienced in Norway, where you have almost unlimited access to school supplies but the kids can be a real nightmare to teach.

Teaching subjects and spending time with the school children was definitely the most fun and rewarding part of working in Mathare. And they loved asking, seeing pictures and hearing about Norway, as many of them have not even travelled outside of Nairobi. What was more of a challenge was working with the staff at the school. To be a «mzungu» (white person) is in Kenya synonymous with having money, and the school director never tried hiding the fact that they wanted us to buy things, both for the school and for them personally. Wanting to improve the learning conditions and the school situation for the kids I started a small-scale fund raising together with the three other interns who worked at the school; a boy from the Netherlands, a girl from Australia and a girl from China. And with the money we got from friends and family back home we managed to do alot. We bought enough desks for all the kids, an additional classroom, school books, sports equipment, two latrines, and even a small school library with story books, in addition to doing some fixing and janitor work ourselves like painting the school buildings. But still the staff always kept asking for more, and didn't seem to realize that our means were limited. We also had some confrontations with them about the use of corporal punishment. Because, although forbidden by law since 2002, caning is still being used by teachers all over the country. And even though we had a long talk about it and the director promised us that they would stop using caning as a way of punishment, the kids told us later that all the teachers, the director included, continued to use violence against them when we interns were not around. The frustration, anger and helplessness we felt over the system sometimes could be extremely demotivating. But to focus on the positive achievements and progress we made helped, and I still feel that we left the project in a better condition than when we first came, which is the most important thing.

If you love travelling, Kenya is also the perfect destination. And to be part of the fantastic Aiesec Kenya network, you get more opportunitites to experience the diversity of the country than you are able to take. I spent the weekends and holidays going on safaris, hiking, white water rafting, travelling the coast, attending aiesec conferences or just having fun in Nairobi together with all the other interns. Living in an interns house is an outstanding chance to get to know amazing and talented students from all around the world. After Kenya I have friends for life living in every single continent, something I feel is the true essence of Aiesec. The internship has also taught me better to see opportunities insted of challenges, and how everything in life in the end comes down to one thing: accept the things you cannot change and change the things you cannot accept. But without a doubt, the best thing of my 15 weeks in Kenya were the people.

Ina Lindblom - Yaondé, Cameroon

After turning in my master’s degree in psychology in November 2011, I decided to go on

an internship through AIESEC. I thought this would be a good opportunity for me get some

relevant work experience, as well as living in a completely different culture for a while. When

choosing my internship, I focused on finding an interesting project description, as I was open

to go to almost any country. I ended up choosing Cleverland Foundation in Yaoundé, the

capital of Cameroon. The job description included teaching various subjects in a primary

school, conducting workshops and planning a project on HIV/AIDS and malaria awareness in

villages. The internship ended up consisting of only teaching in the school, but this was okay

for me, as it was teaching I was mainly interested in doing. I also chose Cameroon as they

speak English and French, and I would then avoid any communication problems (although

I’ve now learned that you can absolutely have communication problems even when speaking

the same language).

I arrived Yaoundé airport two hours late, but found my pick-up team waiting for me

there. When interns come to Cameroon they go through an integration week, to learn how

to “survive” in the country. My TN manager was experienced in this, which made the first

week go by very smoothly. I already knew before leaving that I would have to share a room

and bed with a local student for the first week, as I had contacted interns that were already

there. I would absolutely recommend doing this, as it is easier for someone coming from a

similar culture to inform you on what to be prepared for.

After the integration week I moved to my host family, who was also the administrator of

Cleverland Foundation. I started working at the school, and was there every weekday for

the rest of my stay. There was no training provided (I’ve never worked as a teacher before)

and no tasks were prepared for me. This bothered me a little, as I had to ask the teachers if I

could teach in their classes. At times I felt that I was disturbing the normal teaching more than

helping. I understand that most interns in other schools have to teach very large classes, but I

was in a new school with small classes. Class 5 and 6 had only five children combined. This

probably made it a lot easier for me than if the classes were of normal sizes. I really enjoyed

my time in the school, and even stayed there a little longer than my internship period.

During my stay I got the chance to travel much around the country. Cameroon really has a lot

to offer tourists, with impressive nature in all parts of the country. In Waza national park in

the north I saw lions, giraffes, gazelles, monkeys and warthogs (Pumba), while sitting outside

in the back of a pick-up truck. In Kribi in the south I spent several days on endless beautiful

beaches, almost all empty since there are virtually no tourists in Cameroon. In the west I

went to a local farm up in the hills and picked avocados straight from the tree. Although

the transportation is not exactly safe or comfortable (try sitting four people crammed in the

backseat of a small car, driving in an average 100 km/h on unpaved humpy roads for several hours), it is definitley worth it!

Camilla Kildal - Kenya

9. januar i år satte jeg meg på flyet til Nairobi i Kenya. Til vanlig skulle jeg møtt til forelesning i pedagogikk ved UiB. Jeg valgte denne våren å sette studiene i andre rekke, da jeg reiste med AIESEC for å jobbe frivillig på et barnehjem. Jeg bestemte meg for at det er noen ting man bare må hoppe i, og at dette var en unik mulighet til å gjøre noe jeg lenge hadde drømt om. Forskjellen mellom å reise gjennom AIESEC kontra andre organisasjoner, er at deres hovedmål er deg og din utvikling. Det er ikke i utgangspunktet en bistandsorganisasjon, men en mulighet til å gi deg personlig erfaring, et lærerikt utenlandsopphold og et møte med andre kulturer og mennesker. Jeg fikk utdelt en såkalt ”buddy” fra AIESEC UiB som hjalp meg med alt det praktiske med tanke på å reise. Dette skjedde på veldig kort tid, så jeg rakk vel egentlig aldri å skjønne helt hva jeg skulle.

Å ankomme Kenya var en spesiell følelse, og luktene var det første som bekreftet at vi virkelig var fremme. Vi var tre norske jenter som fløy sammen, forholdsvis ukjente for hverandre (det skulle vise seg å endres fort). Sitert med dialekt etter en av mine reisekamerater; ”no e vi her”, dette ble fort en vanlig setning som bekreftet entusiasmen over reisen: I det øyeblikket vi gikk ut av ankomsthallen, med kryssede fingre for at AIESEC Kenya skulle møte oss, var jeg sjeleglad for å ikke være helt alene. Det er også noe jeg vil anbefale andre, fordi du faktisk aldri kan vite hva du møter. Eller om noen møter deg i det hele tatt. Men heldigvis stod våre ”buddies” og ventet på oss, helt i ekstase over at vi også møtte opp!

Jeg skulle jobbe 6 uker på et barnehjem i slummen Soweto utenfor Nairobi. Her kan det også nevnes at AIESEC har ekstremt mange, og varierte tilbud over hele verden. Selv om noen prosjekter promoteres spesielt til forskjellige tider, betyr ikke det at du ikke kan velge akkurat hva du vil. Altså valgte jeg et barnehjem for barn fra 1 dag til 3 år. Barnehjemmet, Imani Childrens Home, ligger i utkanten av slummen og holder en god standard i forhold til hva jeg forventet. De hadde nok av mat og vann til alle barna, og hadde kapasitet til rundt 100 småbarn. Jeg ble plassert i gruppe to, der jeg jobbet med barn fra 6 mnd til 1 år. Dagene gikk i rutiner; bleieskift, mating, bleieskift, vann, bæring, mat og bleieskift. Det er ganske mange inntrykk man skal ta innover seg i en sånn situasjon, og jeg tror ikke helt jeg klarte det der og da. Livene våre er så totalt forskjellige, men på en eller annen måte setter man seg inn i deres livsstil, og gjør ting på deres måte. Det var kanskje den beste erfaringen jeg fikk, at jeg tok del i deres hverdag. Barna var nydelige, og det var vanskelig å finne balansen mellom å gi dem den kjærligheten de trenger, og samtidig huske på at man skal forlate dem igjen. De kenyanske ansatte la liten vekt på kos og kontakt med barna, og det gjorde det kanskje enda vanskeligere. Men å kunne ta del i disse barnas liv, gi av meg selv det de ikke lenger får av noen, og å kunne se at humøret og tilstedeværelsen deres bedret seg, ga meg ekstremt mye.

Det var etter hvert mange inntrykk som skulle sette seg, og jeg møtte flere små og større utfrodringer. ”African time” er for eksempel ikke undervurdert, og eksisterer mer enn du aner. Det er også vanskelig å se så mange fattige og foreldreløse barn, men på den annen side fint å se hvor glade, smilende og interesserte de er. Maten kan kanskje være en utfordring for noen, det gikk stort sett i ris, bønner og grønnsaker, men etter min smak fungerte det helt fint. Kjøtt er for dyrt, men det var egentlig like greit etter at vi hadde kjørt forbi den samme kua i slakterens vindu hver dag i 6 uker. Og så er det viktig å ikke forvente noe, fordi du aldri vet hva som kommer.

I tillegg til jobb fikk vi mulighet til å reise og se andre deler av landet, noe som satte turen i perspektiv. Vi gikk fra jobben med foreldreløse småbarn, til hotell, sol og strandliv. Likevel er det fantastisk å få oppleve så mange sider av et land. For å gi noen stikkord om minnene fra Kenya ramser jeg opp; dans, sang, rap, akrobater, barn, medmenneskelighet, glede, matatuer med dunkende musikk, boder med salg av verdens beste mangoer, kvinner som roper ”sister, sister”, barn som roper ”how are you?”, og alle som roper ”mzungu” (=hviting). Hvis du vurderer å gjøre noe som dette, så vil jeg absolutt anbefale deg å ta sjansen. Hopp i det, for du kommer ikke til å angre. AIESEC kan tilby deg erfaring, personlig utvikling og en opplevelse for livet. Det har jeg fått.

Miriam – Buea, Cameroon

I choose to travel to Buea in Cameroon, to work on HIV/Aids for 7 weeks.

My work in Buea has not been what I expected, but it has been great. I expected to work with other interns and that my internship would be varied. I have worked completely alone mainly teaching in a school. Teaching was very challenging with classes of 50 kids, sometimes over 70. Aiesec told me I would get help from them, as this project was very challenging for one person, but at the end of my internship they had exams and were naturally busy. This has really developed myself in prioritizing and working independently.
The last week I did not have much to do as the teachings were finished. I felt a bit neglected as I still had one more week left and I told Aiesec Buea that they should reconsider having interns in the exam period. I also felt a bit like a guinea pig; this was a new project and there were clearly some things that should have been done differently. I gave several suggestions on how to do it for the next intern.

 

Living in Buea was great, I got many friends, and I felt safe walking around alone in the day. Cameroonians are very social, so I was rarely alone. I lived with a girl from Aiesec, and it was very nice to really get to know the culture. We did not have shower or running water, and I have to say it was a surprise to me at first. I think I adapted well, but it also helped to know it was only for a few weeks. The food was a big challenge as they eat only 2 times a day, and the food is like no other I had tasted before. I am not picky in Norway and can eat anything, but here I struggled, and especially in the beginning I was hungry a lot.
Living this crowded and simple for many months is maybe too long for many. You can always rent a place, but this can be a security issue. Several of my Cameroonians friends got robbed in their houses while I was in Cameroon, and it is even worse for whites as people notice you and assume you have a lot of values in your home.

Some of the challenges:
- Having to pay 4-5 times more than a Cameroonian. I hate to negotiate prices, but it is absolutely necessary in Cameroon. I usually never went alone to buy things other than in the bakery were the prices were fixed.
- A lot of boys asking for your name, number, where you live, etc, when you are standing alone in the street. I never felt unsafe, but it was annoying at times.
- People never showing up at time. I quickly learned who really didn’t show up at time, and who were just a bit late.
- Having to attend Aiesec meetings right after work every Wednesday, they often lasted for 2,5-3 hours. Honestly I thought the meetings were boring, people were noisy and a lot of the meetings consisted of planning events that were going to take place after my departure.
- The Welcome dinner. Aiesec asked for 50 dollars and I discussed and negotiated a long time to make them realize this was a lot of money. I got it down to 30 dollars, but I told them it was still a lot to ask from someone who has used a lot of money to come there.

I will absolutely recommend Cameroon, but I also recommend to ask more questions prior than I did, avoid the exam period (which is in March) and to prepare for completely different food. You also need to pack sunscreen, insect repellent etc, as this is not to be found in Buea.

Nora Seljehammer - Dehli, India

Her kommer en liten rapport fra mitt opphold i Delhi, som AIESEC-intern i Arvicon International. Jeg har allerede vært her i fire måneder, og har under to måneder igjen. Tiden går så fort, og jeg skulle gjerne vært her lenger. Dette er ikke mitt første opphold i India, og det blir mest sannsynlig heller ikke det siste. India er et utrolig spennende og mangfoldig land, som jeg tror man aldri kan bli ferdig med å utforske. Det er også utfordrende å leve et liv så forskjellig fra det man er vant til, men om man er innstilt på at ting ikke kommer til å være som hjemme, vil man trives både på grunn av (og av og til, til tross for) kaoset av biler, mennesker, lukter, farger og mye, mye mer.

Livet i Delhi

På grupper på Facebook kan du også få siste nytt om hvor ting skjer i helgene(og ukedagene), om andre events, ledige internships, ekstrajobber og av og til om turer folk planlegger og ønsker selskap til. Det er et ganske stort expat miljø i Delhi, med folk fra hele verden, så selv om AIESEC Delhi ikke er kjent for å være den mest behjelpelige lokalkomiteen, er du ikke alene. Problemet er som regel kun å finne frem til alt i begynnelsen, men om du har romkamerater og kollegaer går dette som regel bra. Det er mye å gjøre og se i Delhi, men for min egen del har muligheten til å se og gjøre alt jeg ønsket, blitt begrenset av en 6-dagers arbeidsuke. Om man ikke tar seg mye fri er lønnen i selskapet jeg jobber for noe høyere enn for andre internships i Delhi, men verdien av en ordentlig helg med gode opplevelser kan ikke alltid måles i penger. Dette må ikke misforstås; de er som regel ganske greie med å gi fri til kortere og lengre turer. Det er fullt mulig å nå Agra for Taj Mahal for en dagstur, eller evt. med en overnatting. Rajastan med fargerikt håndverk, fort og templer i sandstein og kamelsafari, kan nås med nattog, og krever noe mertid. Det er også populert å reise nordover mot fjellene, særlig i de varme sommermånedene. I desember er det varme Goa som er populært for strand, fest og hippieliv. Det blir nemlig veldig kaldt i Delhi for en periode om vinteren, så skal du være her i desember/januar anbefaler jeg at du tar med deg varme klær, og sørger for å ha gode tepper om natten. Når det gjelder språk, kommer man langt med engelsk, og skilt er som regel skrevet på både engelsk og hindi. Der det skorter med engelsk kan man møte motparten på halvveien ved å lære seg noen fraser på hindi. De fleste kan i det minste nok til å kunne forhandle med rickshaw-sjåfører.

Mitt intership, så langt

Da jeg kom første dagen, ble jeg godt tatt i mot og alle var veldig hyggelige. Jeg fikk tildelt en laptop første dagen, og e-post og skype-konto for å kunne kommunisere med klienter etter noen dager. Det var lite annet å gjøre de første dagene, annet enn å lese Trainee-guiden opptil flere ganger, så man kan si at man får en ganske myk start. Etter hvert som jeg fikk bestillinger som jeg måtte følge opp, lærte jeg også mer om eksport-delen av det å selge produkter til utlandet. Dette synes jeg har vært interessant. Når det gjelder selve jobben du gjør, blir den ganske rutine etter et par måneder, men om du liker markedsføring og oppsøkende salg vil du ha uendelige muligheter. I mer stille perioder brukes tiden nettopp til å jobbe med presentasjoner av våre produkter, og å henvende seg til potensielle klienter. Vil du oppnå noe, må du jobbe for å få det slik. Og strengt tatt er jo dette en del av hva jeg kom hit for. Jeg ville lære indisk kultur og organisasjonskultur å kjenne, og et mellomstort(i norsk standard) selskap som Arvicon er nok et perfekt sted for å gjøre nettopp det, fremfor et stort selskap hvor det er viktigere å holde internasjonale standarder. Her jobber du og blir kjent med både indere og andre interns fra hele verden, og du vil lære mye om de andres kultur og levesett. Uten at jeg vet så mye mer om andres internships, tror jeg den sosiale organisasjonskulturen i Arvicon kanskje skiller seg noe ut, fordi vi jobber ganske tett på hverandre. Dette synes jeg er verdifullt, og gjør at jeg vil anbefale dette internshipet til alle som ønsker å bli kjent med India på denne måten.

Marie Feldmann - Mathare, Kenya

Kenya 2011/2012

I chose an internship in Kenya. On December 14th 2011 I arrived in Nairobi. The first thing I noticed was the smell of the air - there was a blast of warm wind off miles of savannah. When I got to the arrival hall I saw some AISECers waiting for me. They welcomed me with open arms and I felt comfortable from the first second. Afterwards I was brought to the house of my host family, which I had chosen to stay with. At the beginning I was wondering why there are so many people in this house, but I got to know that this is really normal for Kenyan families. All family members were really merciful and kind.

On the next day my buddy and I went to town in order to get an overview about the place I would stay in for the next two month. I tried to keep in mind everything she said, but it was a little bit overwhelming - all these new impressions: 40 degrees in the shadow, dust everywhere you looked, many people who touched me because of my white skin colour and loud music from the radios of matatus.

It was December and I was used to have snow; that’s why I couldn’t get into Christmas spirit although they celebrate Christmas like Europeans. We had a really nice BBQ called “Nyama choma“ on Christmas eve with all the family members. It was great to see how they celebrate it.

After Christmas time there were still Christmas holidays in Kenya, so I couldn`t start my work at school. Thus we booked a trip to the coast of the country with all the other AIESECers. It was a great experience to see another part of the country which is totally different from the part I got to know some days before – geography, as well as Kenyan people.

We spent New Years Eve there, and after coming back I began to work at the school. I got an internship at MUMO School in Mathare. The first day going to the slum was totally new for me. I was shocked about the way people have to live there. When I arrived at school I looked furtively into the classroom. At the first moment I was so stunned and my eyes were filled with tears. But then I braced myself and went in. All these small brown eyes just starred at me. The children silenced and waited for me to tell them who I am. Of course I introduced myself but nothing changed, they looked shocked. So I started playing games and singing songs together with them in order to put them into a good mood. And of course they began to scratch off the “white colour“ from my skin and opened my braid to get to know me, the stranger from Norway looking so different.

Everyday when I went to school I had to teach most of them. They were 40 pupils so I started just to separate them into age classes and then I gave tastes to every group. At the beginning it was very challenging to teach so many children at the same time in only one room but I got used to it and it became more fun from day to day.

To put it in a nutshell I can say that I really enjoyed this trip. I learnt a lot from getting to know many new different people, to speaking Kiswahili and traveling around the Kenya. I also had to realize that all these assumed problems we have, are not real problems. This stay in Kenya definitely shaped my view on things. Therefore I can just advise everybody to use this opportunity and go abroad for an internship!